Rus-avhengighet er et tabu tema.
Det burde ikke være slik! Det å være avhengig er vanskelig nok i seg selv, og når det er så tabu, og så vanskelig å snakke om.. Ja, da blir det enda vanskeligere å være den som er avhengig.
Og vet du hva? Man burde ikke være så dømmende mot de som befinner seg i en slik situasjon. Det kan skje den beste. Plutselig kan det være du som sitter i klemma.
Noen får f.eks tilstander og sykdommer som kan gi sterke smerter som er vanskelige å takle, og det er ikke uvanlig at man får utskrevet smertestillende, særlig B-preparater, men også A-preparater. For mange er det heldigvis bare med den ene eller andre gangen. Men for noen er det mer enn bare forbigående, og man trenger utredning, og da kommer ventetiden, henvisninger, prøver, og alt tar tid. Og plutselig går det så lang tid at du har rukket å bli avhengig av medisinen som du må ha mot smertene.
Etterhvert blir det en slags vond sirkel, man kan plutselig oppleve en dag at man endelig har mindre smerter, eller ingen smerter, og ikke kjenner på behovet for medisinen. Men så begynner man å kjenne de sterke abstinensene – og man trenger medisinen likevel.
Jeg selv ble henvist til sykehus både nord og sør, det var forferdelig lang ventetid, og særlig når det etterhvert begynte å nærme seg sommer, når mange tok ferie. Da ble det slik at jeg måtte se meg nødt til å vente til ut på høsten, selv om det ble skrevet i x antall haste-henvisninger, gang på gang, at jeg brukte A-preparater hver eneste dag, og at jeg var i ferd med å bli avhengig. Fastlegen og jeg var fortvilt, men jeg klarte meg ikke uten dem.
Altså, det skal ikke så mye tid til, før man er avhengig. Det er veldig synd at så effektive smertestillende har en så stor bakside. Hadde det ikke vært fantastisk om de ikke var vanedannende?
Og det er nok mange «usynlige» avhengige som jeg har skrevet om tidligere, som ikke tør eller klarer å si i fra, og dermed ikke får hjelpen de trenger- fordi det er for «dumt, flaut, eller feil» å være avhengig. Men det er da man bør skrike høyest!
