MORFINAVHENGIG // VEIEN GJENNOM AVRUSNING

Jeg stiller meg spørsmålet gjentatte ganger; Hvor langt skal det egentlig gå?

Jeg skrev tidligere i et innlegg hvor mye hele nedtrappingen, og alt rundt det tærer på psyken. Ja, det hører med- men hvor mye skal man egentlig godta?

Det er aggresjon (i høy grad), stress, tårer, irritasjon, rastløshet. Lista er lang. Dette har nå pågått en god stund, og nå har det nådd et punkt som ikke er til å bære alene lenger. Det går utover samboeren min også, han sliter like mye som meg med aggresjon, irritasjon, stress osv. Vi har jo endelig funnet en grei løsning på det med at vi har veldig låst hjemme, så det ser vi jo virkelig frem til.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men alt dette har begynt å påvirke vårt forhold, vi er sinte og noen ganger spydige mot hverandre ved å f.eks svare irritabelt. Vi har selv skjønt det, og vi ønsker ikke lenger å la det gå utover vår relasjon, for det siste vi egentlig ønsker er jo nettopp det, vi er glade i hverandre og vil det beste for hverandre. Derfor tar vi grep, vi gjør noe med det! Han skal ta del i møtene med rus- og psykiatri tjenesten sammen med meg. Vi har kommet frem til at det kan være en god løsning for oss begge individuelt, og som par.

Vi er ikke et par som krangler eller sier dårlige ting til hverandre, det skjer egentlig aldri, derfor er dette et skikkelig bristepunkt for oss. Legen ønsker å følge opp oss begge, fordi hun vet at dette er vanskelig, og hun har nok sett det før. Det var hun som kom med forslaget angående møtene med rus- og psykiatri tjenesten, og det syns vi var en god idé.

Det er så utrolig synd at det blir slik, men det var vel ikke helt uforventet heller.

Jeg får også medisinsk behandling fremover når det gjelder det psykiske, og jeg er glad for at det er gode alternativer. Psykiatritjenesten er kanskje ikke nok alene nå på dette tidspunktet, for det er en ganske så tung tid. Heldigvis har jeg stor tro på at det skal bli bedre, for det kan jo ikke være slik hele tiden. Jeg gleder meg til det blir litt lettere, bare litt hjelper også på!

Så må jeg bare få sagt at samboeren min vet at jeg skriver dette, og at han er inkludert. Det er for oss viktig å vise hvordan det faktisk er. For når jeg deler veien gjennom avrusningen med dere, så er det med hele hjertet, og åpenheten blir derfor så viktig.

– Elisabeth

Tilbakeblikk på et tidligere innlegg (for de som ikke har lest det).

Narkoman, jeg?

Nei, jeg syns det er feil å bruke ordnet «narkoman», eller det høres feil ut. Jeg ønsker ikke å bli kalt det, for jeg vet at samfunnet, eller da folk flest har et bilde eller en fasit på hvordan en narkoman ser ut. Du har kanskje også det?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men definisjonen og betydningen av narkoman er for meg blitt noe helt annet enn før. Man både ser og hører om de som ligger ute på gata, eller som ikke har et sted å bo. Og det er da VELDIG tydelig at de er narkomane, det er mange som ser de hver eneste dag. Men de man ofte ikke ser, er de som har hjem, jobb, sine kjære, og et ganske så vanlig liv.

Jeg har som tidligere sagt at min avhengighet ikke er «selv valgt», det er blitt brukt av medisinske grunner som er forskrevet av lege, men det er blitt brukt over altfor lang tid, og blitt helt umulig å bare hoppe ut av.. Det må ganske mye behandling til, og kanskje over flere omganger siden det er 2 forskjellige A-preparater, og ganske høye doser.. Men jeg skal klare å komme meg ut av dette!

Og jeg håper jeg kan inspirere noen andre der ute til å ta tak i det, snakk med de du stoler på, og få den hjelpen du fortjener! Det er ingen som fortjener å være i en slik situasjon og ikke få hjelp!

Det er så mange mørke tanker akkurat nå. Hvorfor? Jeg tror det er flere faktorer som spiller en rolle, men det er spesielt én jeg tenker på.

Jeg har uthenting av medisinen hver dag, jeg henter altså en hel døgndose ut om gangen, hver dag. Det er selvfølgelig veldig slitsomt, det er mange dager man helst skulle sluppet å dratt ut. Men jeg har ikke noe valg, slik vil legen at det skal være, uansett.

Det begynner å bli ganske tungt psykisk, og det er fordi at jeg er «låst» hjemme eller i kommunen egentlig. Jeg kan f.eks ikke dra på overnatting hos familien, venninne osv. Enda så er det så utrolig viktig å gjøre slike ting når man går i gjennom en tung nedtrappings-prosess. Og det er ikke bare meg selv det går utover, min samboer blir automatisk også låst. Han er den som må kjøre bil også hele tiden, og kjører meg hver dag til apoteket for at jeg skal få hentet ut medisinene mine.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Dette begynner å bli veldig, veldig tungt.

Jeg er i fra før veldig «humør-syk» nå, og jeg er også deprimert. Det er ganske mye å håndtere, men det er ikke unormalt at det blir slik under nedtrapping, man blir preget av det. Men det å være så fastlåst på en plass over lang tid i tillegg til det andre, det blir veldig mye for meg. Det kunne jo vært unngått, det med å være så fastlåst..

Jeg får ikke gjort noe med den saken, uansett! Så jeg må vel finne på et eller annet, noe annen hobby enn bare strikking. Jeg ønsker å trene mer, men så er jeg dårlig/slapp ganske ofte. Men jeg tror nok at jeg skal klare å trosse det litt, og få rørt mer på kroppen. Hadde det bare vært sommer, da hadde det vært så mye bedre å gå turer, særlig skog og fjellturer. Håper tiden går fort mot våren og sommeren!

Alt i alt; Jeg er glad for at jeg får gjøre denne nedtrappings-prosessen hjemme uansett. Men jeg ser veldig frem til møtet i neste uke med rus- og psykiatri tjenesten, håper det kan være til hjelp.

God helg til dere, alle sammen! 🙂

Hei! Jeg er i skrivende stund ganske dårlig, kjenner den raske pulsen og det store ubehaget akkurat nå. Men nå ble nylig en dose inntatt, så jeg er nok litt mer «oppegående» om en liten stund. Men den tiden man kjenner seg dårlig, den går ekstremt sakte!

Jeg har hatt en litt lang morgen også, jeg lå veldig lenge og vridde meg. Hadde veldig mye abstinenser når jeg lå i sengen, noe som ikke er nytt. Men i dag var det veldig lenge å måtte ligge der og kjenne på feber og verk. Etterhvert klarte jeg endelig å sovne, og fikk sovet en del før jeg sto opp.

Det er bare så rart hvordan morfinen har innvirkning på meg, hvor høyt nødvendig den er for meg, og hvor mye det egentlig påvirker mitt liv. Men så kan den være helt ubetydelig og unødvendig for andre. Det er litt fjernt for meg å tenke på, egentlig.

Jeg kommer med nytt innlegg igjen snart, tenkte å legge ut en “house tour” 🙂

Hei! Jeg rakk dessverre ikke å publisere et nytt innlegg i går.

Jeg trappet jo ned igjen i går (mandag), og har jo kjent litt på endringen. I går gikk det egentlig ganske så greit, selvom humøret var litt opp og ned. Men i dag så våknet jeg med noe sterkere abstinenser igjen, likt som sist gang jeg trappet ned, det er alltid de første dagene etter ny nedtrapping at det merkes mest.

Jeg var ganske kald, varm, svett, og kvalm. Man blir veldig utilpass og har det ganske ubehagelig. Har også hatt en del smerteforverring i dag, men det kan være uavhengig av nedtrappingen, jeg har jo et smerteproblem som kan være veldig varierende noen dager.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Uansett så skulle jeg til legen i dag på kontroll time, og for å høre hvordan prøvesvarene er, og etter en MR av hodet. Jeg satt på venterommet på legekontoret en god stund, legen var forsinket. Ut av det blå utspilte det seg en liten voldelig episode på venterommet. Helt plutselig så reiser ei ung dame seg opp, kaster hele koppen med vann i ansiktet på legen, prøver å ta tak i håret hennes, og sparker henne i ryggen. Legen dyttes mot veggen, og hun vil fortsette å slå, helt til en eldre mann som var med henne tar tak i henne og holder henne fast og prøver å roe henne ned. Det startet med at hun spurte legen om det var hennes tur nå, altså om hun var den neste som hadde time, og legen sa at det ikke var hennes tur.

Jeg spurte legen om det gikk bra, men hun sa ikke noe, hun var stiv og helt i sjokk, .. Jeg fikk etterhvert beskjed om at det antageligvis ble veldig mye venting nå, så jeg kunne få time på torsdag heller.

Ja, i værtfall så skal jeg da til legen på torsdag heller 🙂 Jeg merker veldig mye humørendringer nå etter den nye nedtrappingen, og tror det er lurt å starte med litt trening, og gå turer. Det kan nok hjelpe litt på, og jeg vet at det vil bli litt bedre etter noen dager. Jeg kjenner i værtfall at jeg klarer dette, og det er det viktigste! Jeg har også et lite ønske om å begynne med mer seriøs trening når jeg blir litt bedre, jeg har ikke klart å være i så veldig mye aktivitet det siste året, og det merkes godt på kondisjonen. Det vil jeg få gjort noe med, og komme meg i form igjen! Så kan jeg jo blogge om kosthold og trening også etterhvert 😉

Jeg skal ned i dose igjen i morgen, og jeg kjenner på at jeg frykter det litt. Jeg er allerede ganske følelsesladet, og blir kjappere sint og lei meg. Jeg føler meg ikke helt klar til å gå ned i dose igjen, men jeg tror ikke at man noen gang kommer til å kjenne seg klar for det. Fordi jeg vet at jeg trenger medisinen, og den er viktig for meg. Jeg ønsker ikke å kjenne på det ubehaget igjen, det største ubehaget som er den første uka etter ny nedtrapping.

Men samtidig så tenker jeg at jeg er heldig med en lege som tar hensyn til hva jeg tåler, og gir meg en mer langsom nedtrapping slik at jeg faktisk kan klare dette.

For på lang sikt så er sjansen for å lykkes større, fordi jeg ikke må trappe ned fortest mulig. Jeg tror at sannsynligheten for å sprekke er større dersom nedtrappingen går for fort, fordi at ubehaget da blir ekstremt stort. Ved rolig nedtrapping, så rekker jeg å “venne meg til” til en lavere dose, før det kommer en ny nedtrapping, og det syns jeg er helt greit.

Da jeg var innlagt, så var det sånn at når jeg nylig hadde gått ned en god del på dosen, så kom det igjen en ny nedtrapping like etter, selv om jeg slet med å takle den nylige nedtrappingen.

Så det å skulle trappe ned hjemme, det er noe annerledes. Jeg administrerer selv mine egne doser, og når jeg vil ta dem. Derfor er rolig nedtrapping det beste når man skal gjøre det selv hjemme. Ved innleggelse har du ikke tilgang selv på medisinene, og du bestemmer ikke når du skal ta dem. Og det er umulig å sprekke, og å ta mer enn du skal. Hjemme er det veldig lett å kunne ta mer enn man egentlig skal, men det er også lett å unngå det hvis det er en nedtrapping man takler, som det er i mitt tilfelle. I tillegg har jeg daglig utlevering av medisinen på apoteket, foreløpig, så det er jo ganske så strengt..

Det er litt lettere å holde seg positiv til nedtrappingen når det gjøres på en ordentlig måte, for min del i alle fall 🙂 Jeg ser absolutt for meg at jeg skal klare det!

Nå er det jo veldig tidlig, og jeg har ikke kommet veldig langt, men det er jo i gang, og det er det viktigste! Man skal heller ikke stresse med noe hvis sjansen da blir større for å feile.

Jeg oppdaterer dere i morgen, når jeg har kjent litt på hvordan dagen med ny nedtrapping har vært 🙂 Dere hører fra meg!

– Elisabeth

Rus-avhengighet er et tabu tema.

Det burde ikke være slik! Det å være avhengig er vanskelig nok i seg selv, og når det er så tabu, og så vanskelig å snakke om.. Ja, da blir det enda vanskeligere å være den som er avhengig. 

Og vet du hva? Man burde ikke være så dømmende mot de som befinner seg i en slik situasjon. Det kan skje den beste. Plutselig kan det være du som sitter i klemma.

Noen får f.eks tilstander og sykdommer som kan gi sterke smerter som er vanskelige å takle, og det er ikke uvanlig at man får utskrevet smertestillende, særlig B-preparater, men også A-preparater. For mange er det heldigvis bare med den ene eller andre gangen. Men for noen er det mer enn bare forbigående, og man trenger utredning, og da kommer ventetiden, henvisninger, prøver, og alt tar tid. Og plutselig går det så lang tid at du har rukket å bli avhengig av medisinen som du må ha mot smertene.

Etterhvert blir det en slags vond sirkel, man kan plutselig oppleve en dag at man endelig har mindre smerter, eller ingen smerter, og ikke kjenner på behovet for medisinen. Men så begynner man å kjenne de sterke abstinensene- og man trenger medisinen likevel.

Jeg selv ble henvist til sykehus både nord og sør, det var forferdelig lang ventetid, og særlig når det etterhvert begynte å nærme seg sommer, når mange tok ferie. Da ble det slik at jeg måtte se meg nødt til å vente til ut på høsten, selv om det ble skrevet i x antall haste-henvisninger, gang på gang, at jeg brukte A-preparater hver eneste dag, og at jeg var i ferd med å bli avhengig. Fastlegen og jeg var fortvilt, men jeg klarte meg ikke uten dem.

Altså, det skal ikke så mye tid til, før man er avhengig. Det er veldig synd at så effektive smertestillende har en så stor bakside. Hadde det ikke vært fantastisk om de ikke var vanedannende?

Og det er nok mange «usynlige» avhengige som jeg har skrevet om tidligere, som ikke tør eller klarer å si i fra, og dermed ikke får hjelpen de trenger- fordi det er for «dumt, flaut, eller feil» å være avhengig. Men det er da man bør skrike høyest! 

– Elisabeth