Smerteproblematikk førte til at jeg ble "ufrivillig" avhengig av legemiddel, et A-preparat i høye doser. Jeg skal nå ut av det, og vil ta dere med gjennom det, og motivere andre i samme situasjon til å komme seg ut av det
Jeg har ikke hatt det så veldig bra, dessverre. Det er veldig mange grunner til det, ikke bare at jeg skal trappe ned, men det er så mye mer som bare blir et stort kaos.
Jeg har ikke vært her så veldig lenge, og jeg ønsker så sterkt at det skulle fungert bedre enn det har gjort så langt. Jeg har på kort tid utviklet depresjon, og det er utrolig skremmende hvordan man blir påvirket psykisk, og nå begynner det å bli et større problem å bare være her enn selve nedtrappingsplanen, og det føles ikke så greit. Det er sykt hardt å skulle komme seg av store doser morfin.. Verre enn å avruses fra heroin visstnok. Det blir noen veldig tunge dager framover. Og det å ikke ha frihet, mine nære, og å være hjemme hvor man kjenner seg trygg.. DET tar hardt på psyken.
I morgen (mandag) får jeg endelig snakke med psykolog og behandler, og lagt en plan der mine ønsker blir tatt i betraktning. Jeg kom jo rett før helgen, og det ble ikke rukket å få møtt alle som skal følge meg opp, så det har vært litt kaos etter jeg kom hit.. Jeg håper virkelig at det kan bli litt bedre når jeg får snakket med de. Jeg er SÅ nært å dra hjem og gjøre nedtrappingen hjemme, men fastlegen ønsker i så fall å gi meg hard nedtrapping dersom jeg vil ta nedtrappingen poliklinisk (hjemme med timer hos legen).
Jeg må bare ta det dag for dag foreløpig. Tiden går i allefall veldig sakte…
I dag våknet jeg kl 8, og gjorde meg klar til å stå opp før medisinutleveringen som var kl 9. Når de kom inn til meg med medisinen, fikk jeg en veldig dårlig beskjed av sykepleieren. De hadde jo ikke medisinen min som jeg skal trappe ned på, og jeg ble etterhvert bare sittende å gråte, og gråte i flere timer som føltes som en evighet. Smertene ble altfor store.. De måtte til slutt gi noe annet. Men det var langt i fra det samme, det er ikke det jeg er vant til å ta!
Syns det var veldig dårlig jobb av dem, at de ikke engang hadde fått ordnet alle medisinene mine før jeg kom dit. Alt skulle egentlig gjøres klart før jeg kom, og jeg skulle være trygg på at jeg ikke ble å være uten medisinen første morgen her. Og dagen jeg kom var vanskelig nok med mye tårer. Nå er jeg så utrolig sliten, og kjenner meg helt ødelagt etter all smerte og alle tårene.
Det er en del ting som ikke er som de skal, og som ikke blir gjort helt riktig. Jeg kan ikke gå noe dypt inn på det nå, men jeg bare håper at jeg overlever helgen! For på mandag så skal jeg ha samtaler med behandler og psykolog, og jeg håper at jeg får byttet lege sånn ar det ikke blir så mye unødvendig rot og misnøye altfor lenge, for min del i allefall.
I dag var dagen kommet, jeg skulle legges inn på rusklinikken. (Innlegget er skrevet samme dag som innleggelsen)
Min samboer kjørte meg til klinikken, det er godt stykke å kjøre, noe jeg var glad for akkurat da. Jeg ville at tiden skulle gå sakte, jeg gruet meg veldig til å ta farvel med min kjære, og legges inn. Og det var så utrolig mye tøffere enn jeg hadde forestilt meg at det skulle være. Heldigvis kommer han på besøk om ikke så altfor lenge, gleder meg allerede, og savnet blir ikke noe mindre heller.
Jeg hadde innkomst samtale med legen, og med sykepleiere, og ble litt orientert. Det ble en brå start synes jeg, allerede fra første dag blir det trappet ned ganske hardt på medisinen, og jeg gruer meg veldig til å kjenne på det i morgen og utover dagen..
Hei! Siden jeg ikke har så veldig mye å skrive om enda, så tenkte jeg å dele noen bilder av noe jeg har strikket. Har også pågående prosjekt, 5-6 ulike, hehe! Publiserer etterhvert som de pågående prosjektene er ferdig 🙂 Og så blir det masse blogging når jeg legges inn!
Har ganske mye mer, så jeg sparer litt til et annet innlegg 🙂 Ha en fin kveld videre
Nei, jeg syns det er feil å bruke ordnet «narkoman», eller det høres feil ut. Jeg ønsker ikke å bli kalt det, for jeg vet at samfunnet, eller da folk flest har et bilde eller en fasit på hvordan en narkoman ser ut. Du har kanskje også det?
Men definisjonen og betydningen av narkoman er for meg blitt noe helt annet enn før. Man både ser og hører om de som ligger ute på gata, eller som ikke har et sted å bo. Og det er fordi det er VELDIG tydelig at de er narkomane, det er noen mange ser hver eneste dag. Men de man ofte ikke ser, er de som har hjem, jobb, sine kjære, og et ganske så vanlig liv.
Jeg har som tidligere sagt at min avhengighet ikke er «selv valgt», det er blitt brukt av medisinske grunner som er forskrevet av lege, men det er blitt brukt over altfor lang tid, og blitt helt umulig å bare hoppe ut av.. Det må ganske mye behandling til, og kanskje over flere omganger siden det er 2 forskjellige preparater, og ganske høye doser.. Men jeg skal klare å komme meg ut av dette!
Og jeg håper jeg kan inspirere noen andre der ute til å ta tak i det, snakk med de du stoler på, og få den hjelpen du fortjener! Det er ingen som fortjener å være i en slik situasjon og ikke få hjelp!
Nå er det ca en uke igjen til jeg reiser avgårde og legges inn på rusklinikken, og dere kommer til å høre mye mer fra meg da 🙂
Det er jo ikke lenge igjen nå til jeg legges inn på rusklinikken, jeg er veldig spent og nervøs for hvordan det kommer til å gå. Jeg sliter nå med første nedtrapping hjemme, det er utrolig tungt når man gjør det selv hjemme. Planen var å starte litt på nedtrappingen før selve innleggelsen etter beskjed fra legen.. Jeg har vært under nedtrapping en liten stund, og det går dessverre ikke så veldig bra. Jeg har fremdeles mye vondt, og det er opp og ned med bedre og dårligere perioder. Noen dager har jeg ikke hatt noe annet valg enn å ta smertestillende en ekstra gang i døgnet, når smerten blir uutholdelig og når kvalmen kommer. Det er utfordrende med nedtrapping samtidig som smerten er så ustabil og noen ganger uforutsigbar. Og når jeg har måttet ta ekstra doser, så stresser jeg såklart med at jeg kanskje blir fri for tidlig.. Per resept jeg henter er hver fredag, og er for en uke av gangen. Håper jeg får slippe å være uten, og at det blir ordnet opp i.
Hvis det fortsetter på denne måten, så er jeg nødt til å gjøre hele nedtrappingen på rusklinikken, da er jeg alltid omgitt av helsepersonell som er der for å hjelpe meg igjennom avrusningen. Det er for tøft å gjøre det hjemme, og det håper jeg legen ser og er enig i. Det er et evig stress når det blir slik at jeg får vondt «en ekstra gang» for mye i døgnet, det ødelegger den nedtrappingsplanen der tablettene skal holde for en uke, med en maksgrense i døgnet. Vi får vel se, hvordan dette går.
Ellers, over til noe annet, så har jeg nettopp strikket ferdig «dis-genseren» med høy hals. Utrolig flott og behagelig genser, særlig nå på vinteren. Er strikket i garnet Alpaca bris fra Viking garn, og er perfekt for de som er sensitiv og lett får kløe 🙂 Tenker at jeg skal publisere tidligere gensere jeg har strikket, og kommende prosjekter! Har fått en del bestillinger, så er mye å gjøre i allefall. Legger ved et før – etter bilde av genseren med original hals, og med høy hals (Jeg ombestemte meg der, og ville ha høy hals istedenfor). Jeg har ikke fått festet de løse trådene og sydd fast under ermet enda 🙂
Dessverre blir det ikke så veldig mye blogging foreløpig, men noen innlegg blir det såklart, for poenget var i hovedsak å blogge når jeg blir innlagt på rusklinikk for avrusning. Men jeg opprettet bloggen allerede nå nylig for å gi dere en mulighet til å lese litt om avhengighet og for å kunne følge meg her når jeg skal legges inn den 2 januar, og videre i ettertid. Det blir nok muligens avrusning over 2 eller til og med 3 omganger.. Det kommer helt an på utviklingen og om behandlingen for sykdommen som forøvrig skaper smertene, vil fungere greit. Planen er i værtfall å gjennomføre avrusning i takt med behandling for sykdommen 🙂 Jeg må i allefall uansett godt ned i dose. Og jeg er motivert til å klare det, for det hadde vært fantastisk å ikke ha behov for det like mye/ofte, eller forhåpentligvis ikke ha behov for det i det hele tatt!
Du kan lese på mitt første innlegg, der jeg forteller litt om dette med avhengighet av sterke legemidler (A-preparat). Jeg ønsker jo å kunne dele min reise med dere gjennom avrusning og tiden som kommer etter. Det er viktig siden det er mange flere i en slik situasjon, som kanskje har en sykdom med mye smerter, eller som bare har blitt avhengig. Jeg selv fant ikke så mye å lese, basert på andres erfaringer. Og da kan jeg selv være den som skriver om dette åpent, og håpe at noen finner det nyttig eller spennende 🙂
Jeg vil også etterhvert skrive om denne sykdommen, og hvordan det har vært.
Hei, og god ettermiddag! Nå er middagen inntatt, og det er på tide med et nytt innlegg. Dagen i går (Søndag), endte litt kjipt. Jeg måtte en tur til legevakten, nok engang (begynner å bli vanlig for meg, hehe) for å få smertelindring der.. Jeg ble plutselig fri for smertestillende, noe som er totalt krise for min del, for jeg må helst ta det hver 4 time for å holde meg smertefri.. Da er det jo greit at man har legevakten når det blir veldig ille, men håper å unngå dette framover! I allefall gikk det seg til når jeg kom meg hjem og når smertene lettet 🙂
Ja, så til overskriften! Jeg strikker, for det meste gensere. Og jeg har nå nylig strikket ferdig en villmarksgenser til en kunde som bestilte seg en genser hos meg, og jeg syns bare det er veldig gøy å kunne strikke til andre og glede de 🙂 Tenker etterhvert å publisere andre strikka gensere, både fremtidige prosjekt og tidligere prosjekt. Jeg publiserer også på instagram (elisabethskogstad), dersom du vil ta en titt!
Her er bilder av villmarksgenseren, før montering og festing av løse tråder
Jeg ønsker å dele min «reise» med dere, og opp og nedturer, hvis det er interesse og behov for det. Jeg har selv søkt rundt etter folk som kanskje hadde delt sine erfaringer på nett, men det var ikke særlig mye å finne. Nå ønsker jeg selv å dele med omverdenen, slik at andre som kanskje søker erfaringer fra andre, kan finne det.
Jeg har vært syk (vil enda ikke gå inn på sykdom) og veldig plaget med ekstremt sterke smerter i ca 8 mnd nå. jeg startet på smertestillende A-preparat for 8 mnd siden, og har med tiden måtte øke dose for å oppnå samme smertelindrende effekt. Man utvikler god toleranse over tid, dessverre, noe som gjør at man ender opp med høy dose smertestillende. Med dette blir man avhengig enten man vil eller ikke, slik er det bare. Kroppen må etterhvert ha det for å fungere som normalt, og for at man skal ha det greit, det er fysisk avhengighet. Noen opplever psykisk avhengighet også, fordi det gir en rus som for noen er veldig deilig, og man vil ha mer av det hele tiden. Men man kommer uansett ikke unna den fysiske avhengigheten når man bruker det over lang tid. Og de fleste som bruker dette, opplever en slags «psykisk velvære».
Jeg er nå ved veis ende på disse medisinene, det vil si at jeg nå skal trappe ned først og fremst, og etterhvert slutte med disse medisinene. Det skal mye mot og vilje til for å klare å slutte på det, og det er mange som ikke klarer å slutte helt. Men målet mitt er først å klare å komme meg ned i en lavere dose, og stabiliseres på den, for så å kutte ut enda mer. Den største avrusningen vil foregå på en rusklinikk, hvor jeg alltid kommer til å ha noen rundt meg, og som skal hjelpe meg med det. Det er visstnok beinhardt å gjøre dette selv hjemme, og det er derfor veldig godt at det finnes rusklinikker som vil hjelpe.
Med denne «rusavhengigheten», blir også livet litt snudd på hodet helt plutselig. Man innser alvorligheten ved det, og man har svært tunge dager og perioder. Det kan være utrolig vanskelig å stå opp, og det er spesielt vanskelig hvis man er alene om det. Det å fortelle sine nære at du er blidd avhengig av et narkotisk middel er i seg selv også vanskelig. Ved rusavhengighet følger det ofte med psykiske plager, derfor var det viktig for meg å fortelle mine nære om dette, slik at de forstår meg. Det vil jeg oppfordre alle til å gjøre, som er i en tøff situasjon, fortell dine nærmeste om det, slik at de kan hjelpe deg og gi deg støtte når du trenger det.
Hensikten med bloggen er å dele min opplevelse og erfaring med dere. Både før, under og etter avrusningen. Også for å nå ut til andre som kanskje er i samme situasjon, som trenger å vite at de ikke er alene. Jeg publiserer nå i god tid, slik at jeg kanskje når ut til flest mulig før selveste innleggelsen, og at jeg har med meg noen lesere gjennom den tiden. innleggelsen vil skje den 2. Januar 2020. Det blir også innlegg om andre ting, som f.eks hobby og vanlige dagligdagse ting.
Håper det er interesse for dette, og at jeg får med meg noen lesere på ’’reisen’’. Er nok mye mer som kunne blitt skrevet, men jeg tar det litt etterhvert 🙂
