Hvor skal jeg lande? Euforien er borte

Jeg er overalt, jeg er ingensteds, jeg flyter rundt og greier aldri å lande.

Jeg er så låst, og har egentlig vært det helt siden den gang jeg ble så syk og dårlig, for det var da jeg begynte på medisiner som gjorde at psyken min var på topp. Det var jo bare falskt, det var bare eufori som bivirkning av medisinen. Jeg ble så påvirket i den retningen at jeg kjente glede over livet, jeg kunne sitte helt i ro uten å gjøre noe og samtidig stortrives med det, jeg hadde masse motivasjon inni meg til å gjøre alt mulig. For uansett hva det var jeg gjorde så hadde jeg det tipp-topp.

Slik er det ikke lengre, som på en måte er bra, for da kjenner jeg jo at jeg er nødt til å gjøre noe annet i livet og finne ut av hva det er som kan gjøre meg oppriktig lykkelig, eller bare litt mer glad. For nå er det ikke noe greit i det hele tatt. Og det gjør at jeg bare vil mer og mer ut av det, selv om det er kjempe tungt. Jeg blir så destruktiv av medisinene, for jeg kjenner meg langt fra lykkelig.

Plutselig er du rusavhengig

Rus-avhengighet er et tabu tema.

Det burde ikke være slik! Det å være avhengig er vanskelig nok i seg selv, og når det er så tabu, og så vanskelig å snakke om.. Ja, da blir det enda vanskeligere å være den som er avhengig. 

Og vet du hva? Man burde ikke være så dømmende mot de som befinner seg i en slik situasjon. Det kan skje den beste. Plutselig kan det være du som sitter i klemma.

Noen får f.eks tilstander og sykdommer som kan gi sterke smerter som er vanskelige å takle, og det er ikke uvanlig at man får utskrevet smertestillende, særlig B-preparater, men også A-preparater. For mange er det heldigvis bare med den ene eller andre gangen. Men for noen er det mer enn bare forbigående, og man trenger utredning, og da kommer ventetiden, henvisninger, prøver, og alt tar tid. Og plutselig går det så lang tid at du har rukket å bli avhengig av medisinen som du må ha mot smertene.

Etterhvert blir det en slags vond sirkel, man kan plutselig oppleve en dag at man endelig har mindre smerter, eller ingen smerter, og ikke kjenner på behovet for medisinen. Men så begynner man å kjenne de sterke abstinensene – og man trenger medisinen likevel.

Jeg selv ble henvist til sykehus både nord og sør, det var forferdelig lang ventetid, og særlig når det etterhvert begynte å nærme seg sommer, når mange tok ferie. Da ble det slik at jeg måtte se meg nødt til å vente til ut på høsten, selv om det ble skrevet i x antall haste-henvisninger, gang på gang, at jeg brukte A-preparater hver eneste dag, og at jeg var i ferd med å bli avhengig. Fastlegen og jeg var fortvilt, men jeg klarte meg ikke uten dem.

Altså, det skal ikke så mye tid til, før man er avhengig. Det er veldig synd at så effektive smertestillende har en så stor bakside. Hadde det ikke vært fantastisk om de ikke var vanedannende?

Og det er nok mange «usynlige» avhengige som jeg har skrevet om tidligere, som ikke tør eller klarer å si i fra, og dermed ikke får hjelpen de trenger- fordi det er for «dumt, flaut, eller feil» å være avhengig. Men det er da man bør skrike høyest! 

Hva definerer livet som vanskelig

Jeg vil ikke leve, men jeg vil heller ikke dø. Jeg er redd for å dø, selv om jeg også syns det er vanskelig å leve. Hvorfor skal det være så ufattelig vanskelig å leve? Livet er horribelt for veldig mange, man kan si “verre for noen enn for andre”. Samtidig kan ens liv være like vanskelig rik som lut fattig, stor som liten, frisk som syk. Det er situasjoner og hendelser som kan endre et liv fra relativt enkelt til veldig vanskelig, fra der vi står til hvor vi havner, forandringer. Hva som er vanlig for en person.

VANSKELIG Å LEVE ET LIV SOM AVHENGIG // SNAKKE OM TEMAET

Det er veldig vanskelig å leve som morfin-avhengig. Men akkurat nå, de to siste ukene, så er det mye vanskeligere. Suicidale tanker flyter vilt hele tiden uten at jeg kan styre dem eller ha kontroll på dem, men ikke misforstå meg – jeg vil leve, men jeg må da likevel leve med selvmordstanker “gud-vet-hvor-lenge”. Det er utrolig tøft å stå i, og tøft å overleve all den elendigheten. Man kan også leve greit selv om man er avhengig av morfin, men så kommer det tider som er veldig tøff å holde ut, og man vet heller ikke hvor lenge det kommer til å vare denne gangen.

Jeg vil hjelpe dere andre som også har det vondt med hvilken som helst avhengighet, for vi kan løfte hverandre opp og støtte hverandre når det trengs. Det å skape et eget lite miljø er ikke så dumt det, vi alle trenger noen å lufte tanker med og noen til å forstå oss, og det vil jeg veldig gjerne være med på å skape. Jeg skal være så ærlig å fortelle at jeg selv er ensom, og at jeg selv ønsker å komme i kontakt med andre der ute som kjenner på det samme. Enten du har det vanskelig med en avhengighet eller bare føler deg ensom, skriv til meg på mail ([email protected]). Er det bare noen få stykker som ønsker dette så er det nok til at jeg kan opprette kontakt med dere og starte en gruppe-chat et sted.

Del gjerne videre – kanskje til noen du kjenner som kunne trengt en å snakke med om temaet avhengighet?

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top