Smerteproblematikk førte til at jeg ble "ufrivillig" avhengig av legemiddel, et A-preparat i høye doser. Jeg skal nå ut av det, og vil ta dere med gjennom det, og motivere andre i samme situasjon til å komme seg ut av det
God kveld 🙂
Da har akkurat jeg og samboern sett filmen «Joker», og syns den var ganske bra! Da ble det også litt strikking såklart. Jeg har begynt på arm nr 2 av villmarksgenseren, jeg blir å legge ut bilder av den mot slutten også, og når den er ferdig. Håper virkelig kunden blir fornøyd, det er uansett ikke noe tvil om at garnet er supermykt og behagelig (viking garn – alpaca bris).
Her er litt av armen, og fargene er jo veldig fine, og passer fint sammen!
– Elisabeth
Er det mulig?
Jeg er så overrasket, veldig positivt overrasket! Jeg er i dag plassert på topplista, med hele 733 klikk inn på bloggen. Og jeg er evig takknemlig til dere som har fulgt meg så langt. At dette tabu-temaet skulle bli lest av så mange, det er helt utrolig! Det er dette jeg ønsker, jeg skal få dette til å nå langt ut, for det er så mange «usynlige» rusavhengige der ute som trenger at noen snakker høyt og ærlig om det! Både de som har vært uheldige med langvarige eller kroniske smerter og sykdom, og misbrukerne, alle trenger å bli forstått! Det er så mye mer enn bare en avhengighet.
Og det er ikke «bare å slutte», det er beinhardt, og det trengs behandling i tillegg til enorm viljestyrke og sterk psyke for å klare å komme seg ut av det. Noen går for «cold turkey», der de kutter det rett ut, som egentlig er ren tortur. Og noen ender opp med å trenge akutt hjelp fordi at de rett og slett blir sprekksjuke. De få som greier det, de står det stor respekt av. Alle som i det hele tatt bestemmer seg for å gå gjennom en avrusning, og alle som bare prøver- jeg heier på dere alle!
Jeg hadde aldri klart å kutte det rett ut, jeg har vært nesten en hel dag uten, og da endte jeg opp på legevakta for akutt smertelindring, i tillegg til abstinensbehandling. Og da var ikke engang de verste abstinensene rukket å komme, de kan komme etter 24-72 timer.
Jeg syns det er ganske så hardt å trappe ned bare én tablett av gangen, enda det er en «mild» måte å gjøre det på. Så det sier vel litt, det er altså ikke en enkel sak.
God helg da 🙂
Et lite innlegg om fysisk avhengighet- hvorfor skjer det, og hva skjer?
Visste du forresten at morfin og heroinavhengighet er «det samme»? De er veldig like.
Når man bruker morfin over lengre tid, så er det slik at man blir avhengig, som mange vet. Hvordan skal jeg forklare det.. Det er «reseptorer» eller «opioid-reseptorer» i kroppen som blir aktivert ved morfin bruk, og når det blir brukt over lang tid, så vil disse reseptorene etterhvert bli stående og «forvente» morfinen hele tiden. Og antall reseptorer øker når dosen økes. Hadde man i starten tatt f.eks 3 tabletter hver dosering, så ville man kanskje blitt noe overdosert om ikke det var nok opioid-reseptorer for å ta i mot, men det ville da etterhvert dukket opp flere slik at en skal «tåle» det. Veldig vanskelig å forklare det. Dette gjør at man utvikler toleranse, og derfor øker man ofte dosen fordi den effektive effekten avtar etterhvert.
Det man kjenner først ved fysisk avhengighet kan være litt forvirrende, noe det var for meg i starten. Jeg husker at jeg en dag våknet, og ikke hadde særlig sterke smerter- og hadde dermed ikke behov eller grunn for å ta smertestillende. Men samtidig kjente jeg en influensa følelse, svettet, frøs og hadde litt feber. Det ble jo verre og verre utover dagen, og tanken slo meg- var jeg blitt avhengig? Jeg testet det, jeg tok to tabletter slik jeg alltid brukte å ta. Hele «influensaen» forsvant, jeg hadde ikke feber, ingen svette og jeg var i kjempe fin form. Jeg hadde ikke lenger noe bivirkninger som døsighet, og hadde heller ikke noe rus følelse.
Jeg tenkte ikke så mye mer over det, helt til det var vanlig å våkne slik hver eneste dag med sterke smerter og «influensaverk», og når jeg etterhvert måtte øke dosen for å bli like godt smertelindret. Ja, da skjønte jeg at jeg var blitt avhengig. Jeg stresset ikke veldig over det, for det var ikke så farlig når jeg likevel måtte bruke dette for smerten. Hvorfor hadde det noe å si om jeg var avhengig av det da? Men jeg så ikke faren ved den økende dosen, jeg måtte bare ta det.
Det ble som når man tar paracet ved feber og verk i kroppen. Bare at jeg nå hadde mange aktive reseptorer som måtte ha morfin for at jeg skulle føle meg «normal» og i helt vanlig form. Jeg økte dosen betraktelig mye som jeg har skrevet om, og det var dosen som måtte til for at smerten skulle forsvinne og for at jeg skulle føle meg helt normal.
Uansett. Når man skal ned i dose, så er det plutselig en eller flere reseptorer som ikke får sin dose, og det skaper abstinenser. Etter litt tid hvis nedtrappings-dosen holdes, så forsvinner en reseptor- fordi den ikke trenger å være der lenger, da dosen er blitt lavere. Og det samme skjer igjen ved ny nedtrapping, og alle abstinensene tilsier at man MÅ ha mer, slik at man på en måte dekker behovet til den reseptoren. Helt til slutt vil det altså ikke være noen slike reseptorer igjen, og man vil ikke lenger ha det fysiske ubehaget (abstinenser).
Håper det var forståelig, har prøvd å forklare litt enkelt hvordan det er, men det er såklart mye mer man kan si om den fysiske avhengigheten. Det er jo en del å sette seg inn i, men det er altså dette i hovedsak som skaper den fysiske avhengigheten. Og det er en annen ting med psykisk avhengighet, som kan være vond å vende.
– Elisabeth
Dette er siste del av hele sammendraget.
Siste avsnitt fra DEL 3; Enda en ny dag kom, og i dag våknet jeg veldig dårlig igjen med feber og det som hører til. Jeg kjente en ekstra sterk følelse av hjemlengsel i dag, og tenkte at jeg kanskje kunne klare meg hjemme, hvis nedtrappingen kunne gå rolig, slik at jeg kunne takle det.. Den nedtrappingen som gjøres på rusklinikken kunne jeg aldri gjort hjemme, da man må ha mye mer overvåkning gjennom en så hard prosess.
Jeg var så utrolig fram og tilbake på om jeg skulle dra hjem, eller om det beste var å holde ut på rusklinikken i en måned.
DEL 4; Det endte med at jeg bestemte meg for å dra hjem, jeg klarte ikke være her lenger. Jeg hadde en lang samtale med legen og behandleren om dette, og de ville være helt sikre på at jeg tok det riktige valget for meg. Jeg fikk sterke anbefalinger om å bli værende og fullføre innleggelsen, men samtidig så visste jeg jo at det uansett måtte tilbake siden nedtrappingen skulle taes i mer enn en omgang der. Jeg tenkte derfor at jeg kunne klare dette hjemme, i værtfall 2/3 ville jeg prøve å få til hjemme. De ville også at jeg skulle ha et godt støtteapparat rundt meg når jeg kom hjem, og det skal fastlegen min ordne med.
Vi ble etterhvert enige om at jeg ble skrevet ut, og jeg fikk med medisinene hjem for den dagen. Jeg ringte min samboer og fortalte at han måtte komme å hente meg, for nå skulle jeg hjem. Jeg var så glad, og gledet meg så mye til å se han igjen, og ikke minst mine to katter! Jeg pakket alt og gjorde klart til hjemreise, tiden gikk sakte. Men plutselig kom bilen kjørende inn på området, og jeg fikk endelig dra. Det var så godt å se han, jeg kjente på en veldig stor lettelse.
Dagene hjemme har gått veldig greit, og det er jo såklart noe roligere nedtrapping som jeg kan klare å takle. Jeg har mange nedturer også, blir fortere sint, lei meg, og rastløs. Men det hører med, sånn er det bare. Det er jo heldigvis gode dager også! Nå ser jeg frem til neste uke når jeg skal møte en ny kontakt innenfor rus- og psykiatri tjenesten, og håper at det kan være til god hjelp. Jeg skal også henvises til VOP, for å ha jevne timer hos psykolog i tillegg. Neste nedtrapping skjer den 27 januar, og jeg kommer da til å skrive om hvordan det går. Kjenner at jeg gruer meg veldig til det, det er jo ikke noe jeg kommer til å like.. Men jeg må stå i det, jeg må klare det!
Får se om jeg lager flere slike sammendrag f.eks hver måned. Men jeg kommer uansett til å publisere innlegg jevnt hele tiden, både om dette temaet og om andre ting 🙂
– Elisabeth
Hei!
Jeg tar på meg oppdrag, som å lage unik header/banner, logoer og lignende. Mine 3 første bestillinger gjennom dette innlegget blir gratis. Ellers så tar jeg 100,- til 150,- og maks 200,- per stk. Pris varierer på ulike oppdrag og vanskelighetsgrad. 50,- for veldig enkelt.
Min samboer jobber med mer avansert redigering, touch up, design osv. Du kan sjekke ut instagram kontoen «stian_ka» for å se noen eksempler på hva han har laget og redigert, eller sjekk ut facebook gruppen «PS Karlsen» Han er veldig dyktig på photoshop, og har foreløpig GOD pris til kunder, da han veldig nylig har begynt å ta i mot bestillinger.
Her er litt av det han selv har redigert/fikset;
Dersom du ønsker å bestille noe hos enten meg eller han, legg igjen en kommentar med e-post, så vil du bli kontaktet. Eller send mail til [email protected]. Husk- de 3 første bestillingene jeg selv tar er GRATIS (oppdaterer her når det er to, en eller ingen gratis igjen)
– Elisabeth
Del 3 av sammendraget 2-18 januar
Siste avsnitt fra DEL 2; Jeg og legen ble enig i å ta en til to dager om gangen, og se hvordan jeg kom til å takle den neste nedtrappingen. Jeg skulle nå ned 2 tabletter til, istedenfor 4(!). Men ut dagen fikk jeg enda bruke samme dosering, men den neste dagen som kom, så var det en tablett mindre på morgendosen og ettermiddagsdosen, jeg gruet meg veldig, men måtte bare holde ut.
DEL 3; Jeg gikk til TV-stua, som er et fellesområde for ansatte og innlagte, jeg brukte det stedet for å koble ut litt og la tankene få «gå forbi» en stund. Jeg hadde alltid med meg strikkeprosjekt til TV-stua, men jeg brukte ofte en del tid før jeg i det hele tatt kom i gang med å strikke, og generelt gjøre noe. Det var slik det ble, jeg hadde ikke noe særlig glede for det lenger. Ikke samme gleden jeg brukte å ha for strikkingen, og det var jo på grunn av at jeg var blitt deprimert, og det måtte jeg ta på alvor.
Det er jo ikke en god plass å være- psykisk, alt det små som var en glede og et høydepunkt i hverdagen var blitt veldig uinteressant. Jeg orket etterhvert heller ikke å finne fram seriene mine som jeg elsket å se på, som jeg hver dag måtte følge med på. Men jeg fant heldigvis en glede og en ro ved å snakke med min kjære samboer i telefonen. Vi snakket hver dag, flere ganger, og det hjalp meg veldig mye! Jeg fikk også telefoner fra familien ellers, og det var så godt å vite at jeg kunne støtte meg på de. Jeg klarte ikke alltid å si så mye, de bare snakket til meg og sa akkurat det jeg trengte å høre. Jeg fikk noen tårer hver eneste gang jeg snakket med mine nære, savnet var så stort, og jeg syns det var vanskelig å fortelle og sette ord på hvor vondt jeg hadde det.
Natten kom sigende, og jeg la meg med mine tanker. Hvordan skal jeg takle morgen dagen? Jeg skulle gå ned enda mer i dose, jeg gruet meg.
Vekkeklokken ringte, klokken var ni, og det var tid for morgendosen. Jeg våknet med feber, skjelvinger, svetting, rennende øyne og verk i kroppen. Det var nå alltid slik på morgenen, siden det går en del timer fra kveldsdosen til morgendosen, og at dosene mine var lavere enn før. Jeg sto opp av senga, tok på meg en varm cardigan over nattklærne, og gikk bort til medisin-rommet. Blodtrykket var høyt, pulsen var altfor høy, jeg var utålmodig og ville ha medisinene mine. Jeg fikk som vanlig abstinens-dempende medisin, langtidsvirkende morfin (dolcontin) og redusert hurtigvirkende morfin-dose (ketorax).
Dolcontin ble økt til 10mg mer i døgnet nå fordi at abstinensene var blitt så sterk på morgenen, og siden jeg denne dagen skulle trappe ned igjen med 2 tabletter. Dolcontinen er ikke noe jeg skal trappe ned nå, den skal jeg bruke fast inntil jeg er ferdig nedtrappet på ketorax, og deretter trappes dolcontin også ned helt til jeg er i null.
Jeg ventet nå på at medisinene skulle begynne å virke, tiden gikk veldig sakte og jeg kjente mye på ubehaget. Når det hadde gått en time så kjente jeg en liten effekt, men jeg hadde fortsatt abstinenser. Det måtte jeg tåle å kjenne på. Jeg gikk for å ta meg en god og lang dusj, jeg var så svett og følte meg helt elendig. Alle vet hvor mye bedre man av og til kan føle seg etter en dusj! Og det funket, det hjalp mye mer enn jeg trodde det skulle gjøre.
Etterhvert kom sykepleieren til meg, hun ønsket å ta EKG, siden pulsen min var så høy og ustabil. Det så egentlig greit ut, men jeg kjente ofte et ubehag i brystet som kunne føles litt som «leamus» på en måte, at det rister eller er mangemange ekstra slag på noen få sekunder.
Nå var det tid for neste dose, som jeg egentlig gledet meg til, fordi det var en tablett mer enn på morgendosen. Det ble mye lettere når den begynte å virke, og humøret ble litt bedre. Jeg kjente jo enda på en del mørke tanker og bestemte meg for å ta det opp med de som hadde vakt da. Jeg ble tilbydd en kjøretur for å komme meg ut litt, og det takket jeg selvfølgelig ja til 🙂 Hun som kjørte var veldig god å prate med, og jeg fortalte henne om at jeg hadde fått «stygga» på rommet. At jeg kun hadde dårlige tanker knytta til rommet, det var blitt vanskelig å bare være der, og jeg gruet meg alltid til å måtte legge meg der når natten kom. For hver gang jeg gråt, hadde det vondt, og når jeg var veldig nedenfor, så var jeg på rommet.. Hun kom da med et forslag om å hente litt pynt fra oppbevaringsrommet på klinikken, som jeg kunne sette på rommet mitt. Så når vi kom tilbake gikk vi for å hente litt pynt, og jeg fant meg et bilde, en orkide, og noe annet dilldall. Rommet ble jo faktisk hakket bedre med mer innhold!
Jeg visste ikke helt om kun humøret alene var bedre, eller om det bare var at rommet som var blitt bedre. Kanskje en blanding? Det gikk i værtfall litt bedre nå.
Enda en ny dag kom, og i dag våknet jeg veldig dårlig igjen med feber og det som hører til. Jeg kjente en ekstra sterk følelse av hjemlengsel i dag, og tenkte at jeg kanskje kunne klare meg hjemme, hvis nedtrappingen kunne gå rolig, slik at jeg kunne takle det.. Den nedtrappingen som gjøres på rusklinikken kunne jeg aldri gjort hjemme, da man må ha mye mer overvåkning gjennom en så hard prosess.
Jeg var så utrolig fram og tilbake på om jeg skulle dra hjem, eller om det beste var å holde ut på rusklinikken i en måned.
DEL 4 kommer i løpet av tirsdag eller onsdag 🙂
– Elisabeth
Her kommer del 2 av sammendraget (2-18 januar). Se forrige innlegg for å lese del 1
Siste avsnitt fra DEL 1; Fredag, lørdag og søndag gikk langsomt.. Jeg hadde allerede masse tanker og planer om å dra hjem da jeg ikke følte meg så bra der jeg var. Det var så utrolig tungt psykisk, og jeg var i ganske dårlig form den helga. Det eneste som holdt meg igjen akkurat da var at jeg ikke hadde noe medisin hjemme, ingen plan med lege. Og jeg tenkte at det kanskje ville bli bedre på mandagen når jeg kunne snakke med legen på klinikken, og når jeg skulle møte min «behandler» og min psykolog.
DEL 2; Mandagen kom, og jeg var spent på alle møtene jeg hadde. Samtalen med min behandler var god, vi fikk snakket sammen om alt, og hvordan jeg ønsket at oppholdet skulle være og at jeg skulle ha tett oppfølging. Rett etter dette møtet skulle jeg til psykologen. Hun var veldig imøtekommende og god å snakke med, hun var ung, og vi kom godt overens. Vi gikk litt gjennom tidligere hendelser i livet, som kunne ha innvirkning på psyken når jeg nå var i en sårbar situasjon under nedtrappingen. Det var utrolig godt å snakke ut om alt jeg trengte, og hun ønsket å følge meg tett opp gjennom oppholdet mitt der. Hun ønsket også at jeg skulle ha god oppfølging når jeg kom hjem, noe som er veldig viktig da avrusningen kan «slite meg ut» psykisk, noe jeg har kjent mye på. Det er virkelig en berg- og dalbane! De mørke tankene jeg hadde ble litt lysere etter å ha snakket med henne..
Når jeg sier mørke tanker, så mener jeg selvmordstanker. Nei, det er ikke noe jeg selv ønsket å tenke altså, men de kom helt automatisk når jeg så «den lange veien» jeg hadde foran meg, hva jeg ble å gå i møte, alle abstinensene jeg måtte i gjennom, smertene, alt. Det ble en slags frykt for å skulle leve i gjennom denne perioden jeg hadde foran meg, det er nok ingen som ønsker det. Heldigvis er det bare tanker, og det skal heller IKKE bli en handling ut av det, det vil jeg være tydelig på. Men det er derfor viktig med oppfølging, og ikke minst viktig å bare si det som det er når slike tanker oppstår, sånn at man kan snakke om det med noen man er trygg på. Tro meg, det hjelper!
Etterhvert fikk jeg møte en annen lege enn jeg hadde i starten, som jeg hadde bedt om, og syns det gikk mye bedre. Vi skjønte hverandre og var veldig enige i hvordan vi skulle legge planen, og hvordan vi skulle gå frem videre med nedtrappingen. Jeg følte meg hørt, på ordentlig. Hun skjønte meg veldig godt, og syns jeg hadde et høyt forbruk av morfinpreparater, derfor var det viktig for meg at nedtrappingen ble tatt litt mer «hensyn» til, siden jeg har kjent smerteproblematikk og hadde en stor del å trappe ned. Jeg ville ikke at det skulle gå alt for fort bare fordi at dosen min var høy, for meg så var den dosen like vanlig som at 1 tablett er vanlig for andre- med samme effekt, pågrunn av toleranseutvikling. Jeg kommer forresten til å skrive et eget innlegg angående toleranseutvikling, og hva det egentlig er som skjer fysisk når man bruker det over tid, samt hva som skjer når det skal trappes ned (hva som egentlig forårsaker sterke abstinenser).
Jeg og legen ble enig i å ta en til to dager om gangen, og se hvordan jeg kom til å takle den neste nedtrappingen. Jeg skulle nå ned 2 tabletter til, istedenfor 4(!). Men ut dagen fikk jeg enda bruke samme dosering, men den neste dagen som kom, så var det en tablett mindre på morgendosen og ettermiddagsdosen, jeg gruet meg veldig, men måtte bare holde ut.
DEL 3 kommer i morgen, eller senest mandagen.
God natt fra meg 🙂
– Elisabeth
PS: Pågående innlegg! Jeg blir å dele det inn i flere deler.
DEL 1; Hvordan har det gått siden 2 januar? Noe er skrevet litt om i tidligere innlegg, men det aller meste har vært utelatt, så jeg ønsker å gi dere et helt sammendrag siden innleggelsen og frem til nå. Og jeg vil lage flere slike sammendrag av f.eks 1-2 uker om gangen 🙂
Jeg ble jo innlagt på rusklinikk den 2 januar, og skulle starte avrusning/nedtrappingen der, og være innlagt i en måned.
Den første dagen, når jeg ankom rusklinikken fikk jeg først møte noen ansatte og måtte sette alle mine ting fra meg på et oppbevaringsrom, før jeg etterhvert fikk meg et rom hvor jeg skulle bo de neste 4 ukene. Jeg husker at jeg ble litt skuffet fordi jeg hadde noe høyere forventning til hvordan rommet så ut. Sengen var liten, ikke særlig behagelig, speilet på badet var «bølgete» fordi det var et «uknuselig speil», slik at ingen kunne skade seg selv eller andre. Det var vanskelig å se seg ordentlig i speilet, og det var ikke noe kontakter på badet for å plugge hårføneren og rettetanga i, helt til jeg etter noen dager fant ut at de var høyt oppe over et lite skap. Toalettrullene hadde stått fremfor de hele tiden, så jeg fant det ut når jeg trengte nytt påfyll med toalettpapir!
Jeg hadde ikke fått tingene mine enda, annet enn telefonen, snusboksen, og astmamedisinen (fikk hente ut det mest nødvendige aller først). Litt utover kvelden fikk jeg hentet et nytt skift med klær, og noen toalettartikler.
Ved innkomst samtale med legen ble det satt opp en 3 dagers plan for hvordan nedtrappingen skulle være. Og som noen vet fra tidligere innlegg når jeg var innlagt, så fikk jeg en nokså tøff start på nedtrappingen. Jeg skulle første dag ned totalt 4 tabletter, og 4 nye dagen etter der igjen. Det var ikke bare jeg selv som syntes det var en tøff start altså, jeg fikk høre det av andre også. Min første morgen var jo forferdelig da de ikke hadde fått inn medisinen min som jeg skulle trappe ned, den var ikke ordnet i forkant av innleggelsen slik det egentlig skulle være. Jeg måtte derfor vente på den i 4 timer, og abstinensene viser seg alltid på morgenen når jeg har sovet, og ikke tatt tablettene på en stund.
Senere utpå dagen ordnet det seg og jeg fikk det jeg skulle ha. Det ble mye lettere da, men det var såklart ubehag siden jeg nylig hadde trappet ned. Det ble noe feber, veldig høy puls, svette, frostrier og verk i kroppen, og psyken var ikke så veldig god. Psyken var nok det verste der og da, og det begynte å komme tanker som ikke skulle være der.
Jeg fikk etterhvert alle tingene mine inn på rommet, og to av de ansatte der måtte da gå gjennom alt jeg hadde, alle klær, sømmer, lommer osv. Jeg ble fratatt energidrikke (det er ikke så bra når man under nedtrapping kan få høy puls og ujevn hjerterytme, høyt blodtrykk osv), de tok også saks, nål, pinsett og barberhøvel. Det man kunne stikke seg på. Jeg fikk heldigvis beholde strikkepinnene mine, jeg tok jo med en hel haug! Jeg var redd et lite øyeblikk der for at de skulle ta fra meg de.
Fredag, lørdag og søndag gikk langsomt.. Jeg hadde allerede masse tanker og planer om å dra hjem da jeg ikke følte meg så bra der jeg var. Det var så utrolig tungt psykisk, og jeg var i ganske dårlig form den helga. Det eneste som holdt meg igjen akkurat da var at jeg ikke hadde noe medisin hjemme, ingen plan med lege. Og jeg tenkte at det kanskje ville bli bedre på mandagen når jeg kunne snakke med legen på klinikken, og når jeg skulle møte min «behandler» og min psykolog.
DEL 2 «mørke tanker» kommer snart.
– Elisabeth
Hei!
Nå tenker jeg at det er på tide med et innlegg om det mest vanlige bivirkningen av morfin, som er oppstemthet, noe som gir psykisk velvære.
Jeg tar jo denne medisinen fire ganger daglig i tillegg til en langtidsvirkende variant, og den lille tiden mellom f.eks morgendosen og formiddagsdosen har en veldig tynn grense. Altså, jeg tar medisinen ca hver fjerde time, og fra den ene dosen går ut til den andre dosen begynner å virke, så kjenner jeg en skikkelig sterk følelse av nedstemthet. Den følelsen er så grusom.. Og jeg kjenner et skikkelig humør boost så snart den nye inntatte dosen gir virkning. Det går altså fra LANGT ned til HØYT opp!
Dette syns jeg er litt skremmende, for jeg lurer på hvordan jeg egentlig ville hatt det nå dersom jeg ikke brukte medisinen. Jeg tenker litt fram når jeg faktisk begynner å komme til det punktet at det er en dose mindre om dagen, og at dosene jeg har da i tillegg er betydelig lavere. Hvordan vil det gå? For det er jo helt klart at humøret og psyken er påvirket av morfinen, og det kjennes alltid bra psykisk når jeg tar dosene.
Jeg kommer til å nå det punktet uansett, enten jeg vil det eller ikke. Jeg blir å notere hvordan jeg syns endringene er, og skrive litt mer om dette fremover. Og lurer du på hva abstinensene innebærer når man skal av morfin/opioider, så kan du sjekke ut innlegget; Opioid abstinenser
– Elisabeth
Hei. Jeg ble nylig flyttet over fra miniblogg til blogg, og det setter jeg veldig stor pris på. Det har vært det første målet mitt fordi jeg ønsker å nå langt ut til alle, da det er et veldig viktig tema som ikke blir snakket så veldig høyt om. Jeg husker selv da jeg prøvde å lete etter noen som kanskje hadde skrevet åpent om det og delt sine erfaringer, men det var vanskelig å finne. Og for meg føltes det viktig å finne noen andre som var i samme situasjon som meg, jeg ville ikke føle meg så alene. Ja, jeg vet at det er mange der ute i samme situasjon, men det er ikke mange som deler den hverdagen og forteller om alt. Da slo det meg, jeg skulle opprette en blogg, jeg skulle dele min kommende “reise” for alle, jeg skulle vise alle hva dette faktisk innebærer, for det er så sykt hardt å stå i det. Og ikke minst, jeg må vise alle i samme situasjon at det er mulig å klare det og at de ikke er alene!
Jeg har skrevet flere innlegg angående avhengigheten og avrusningen jeg nylig startet, mitt aller første innlegg beskrev hva bloggen ble å inneholde og at jeg ville nå ut til flest mulig før innleggelsen og avrusningen.
Se innlegget; “Avhengighet av legemiddel i kategorien A-preparat” (Oppfordrer alle nye lesere til å sjekke det ut)
Se også innlegget;“Narkoman, jeg?”
Se også innlegget; “Et dypere innblikk på forbruket, og starten på avhengigheten”
Det vil være lettere for dere å forstå meg om dere sjekker ut mine tidligere innlegg. Og jeg håper jeg kan inspirere andre i samme situasjon til å ta tak i det, og å snakke om det til dine nærmeste. Alle fortjener den hjelpen de trenger, uansett!
Jeg kommer til å blogge jevnlig framover både på gode dager og dårlige dager, om alt rundt avrusningen/nedtrappingen, hobby, eventuelt andre viktige temaer og dagligdagse ting som faller inn. Håper dere vil følge meg gjennom alt 🙂 Og bloggdesignet er ikke ferdigstilt, blant annet headeren kunne ikke lastes opp akkurat nå dessverre siden det er en teknisk feil.
Dere hører fra meg!
– Elisabeth
Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.
