Jeg har satt sammen en liten collage, og hvis det er noe du vil se nærmere på eller kjøpe, så trykker du på bildet med det plagget du ønsker.
Litt spa og velvære
Vel, når jeg setter overskriften «Litt spa og velvære», så høres det nok ganske så avslappende ut.
Hver 4-6 uke tar jeg brasiliansk voksing, og nei, det er jo ikke noe avslappende i det hele tatt.
Så i dag var vi (jeg og samboeren) hos «hudpleier1», jeg tok da brasiliansk, men også pedikyr, stian vokset nesehår som er en veldig effektiv behandling istedenfor å nappe. Og pedikyr tok jeg for første gang i dag, og det trengte jeg virkelig. Huden var så sår, tørr og hard, det hadde begynt å gjøre små vondt å gå på ene hælen. Så det var virkelig en innertier!
Og jeg må bare si at kundebehandlingen hos hudpleier1 er helt fantastisk. Vi begge går til en fast person for voksingen, og det er hyggelige og morsomme samtaler hver eneste gang. Jeg anbefaler de på det sterkeste!
Og når vi kom hjem ble det hjemmelaget pizza, brus, også strikking på meg såklart 🙂
Jeg syns det har vært en ganske god dag, og det er godt å gjøre andre ting inni mellom!
Enda en ny uke // masse strikkeprosjekter
Ja, da var vi inne i en ny uke, tiden går så utrolig fort. I allefall for meg. Nedtrappingen har også gått fort, det er jo ikke lenge siden jeg var på 24 tabletter om dagen, og nå er jeg på 16 tabletter. Noen ganger skulle jeg ønske at tiden gikk saktere siden det bare går nedover i dose, og jeg gruer meg veldig til jeg begynner å komme ganske langt ned, når hver dose er veldig lav. Men så er det jo egentlig bra at tiden går fort når jeg tenker langsiktig.
Og ellers.. Jeg er jo i gang med ny antidepressiva, og jeg må si at jeg merker jo de uheldige bivirkningene. Men det er noe jeg holder ut, og gir det en sjanse slik at det etterhvert blir mye bedre for meg. Og det er da til sååå stor hjelp at jeg hver uke har samtale med terapeuten. Hadde forrige samtale på mandagen, og neste blir kommende fredag 🙂 Det har hjulpet en del med aggresjonen som det jo har vært veldig mye av, jeg kjenner mer ro nå, og det det er veldig godt.
Jeg må også fortelle at jeg har fått 3 nye bestillinger på genser og lue, så det blir en god del strikking fremover! I tillegg har jeg jo noen halvferdige prosjekter som jeg så gjerne skulle blitt ferdig med, så jeg blir nok ikke å ta i mot noen flere bestillinger på en god stund, hehe. Må jo få gjort ferdig alle prosjektene jeg har liggende!
En liten tur på hytta
God kveld!
I dag har det ikke skjedd så mye, vi fant etterhvert ut at vi like gjerne kunne ta oss en tur på besøk på hytta til svigers. Så nå sitter vi her og ser på melodi grand prix, og jeg strikker på en ny genser, den blir veldig god og baggy 🙂 Legger også ut bilder når den er ferdig!
God helg!
Et lite intervju med en rus-avhengig
Jeg har vært så heldig å få intervjue Elisabeth, 27 år som har vært rus-avhengig i mange år.
Først må jeg spørre, hvordan startet dette med rus?
Det startet når jeg fikk utskrevet en medisin, og det ble aldri satt opp noen kontrolltimer i forhold til medisinen jeg gikk på. Jeg sto på 36mg concerta som er en ADHD medisin i ganske mange år. Over tiden så økte jeg dosen selv, så det ble en slags selvmedisinering, så jeg var jo blitt helt avhengig, og det dannet seg et misbruk. Det var virkelig en svikt i systemet, altså helsevesenet. Når man står på medisiner som er registrert som narkotisk legemiddel, så skal det alltid være jevn oppfølging av lege. Og jeg startet på denne medisinen når jeg var rundt 15 år, og når jeg var så ung så ante jeg ikke at det var noe man kunne bli avhengig av.
Har du søkt hjelp en eller flere ganger?
Søkte hjelp for første gang hos rus- og psykiatri tjenesten i kommunen min.
Har du du noen gang blitt avvist etter å ha spurt om hjelp?
Når jeg kontaktet rusklinikken på Bardufoss, kom jeg til en person som var veldig “kort” med meg, og som var vanskelig og ha med å gjøre. Så det ble ikke til noe innleggelse der i værtfall.
Har din rus-avhengighet endret forholdet ditt med familie eller venner?
I starten så turte jeg ikke å si noe til nær familie, enda jeg mistenkte at de visste om det. Etter at jeg “kom ut av skapet” som jeg bruker å si, og fortalte det til mine nærmeste og gikk ut i offentlighet på sosiale medier, så har forholdet blitt bedre/sterkere til mine foreldre. Men min sønn har jeg ikke møtt på omkring 3 år, for jeg ønsker virkelig ikke at han se meg slik jeg er i dag.
Det at det er svært liten åpenhet rundt temaet, tror du det har mye å si for de pårørende?
Ja, det tror jeg. Jeg selv var jo veldig redd for at min mor og far skulle snu ryggen til meg om jeg fortalte de av jeg var avhengig, det gjorde jo min eldste bror. Men etter at jeg gikk ut med min avhengighet i offentligheten på sosiale medier, så fikk jeg et tettere forhold til mine foreldre. Og folk tok kontakt med meg, som jeg ikke hadde snakket med på mange år, så det hjelper å slippe seg løs på den måten og være åpen om det. Det kan hjelpe og motivere andre som sliter med det.
Hva var ditt “bristepunkt”, altså når innså du at du måtte ta tak og gjøre noe?
Det var når jeg bare lå alene i sengen og gråt, og gråt hele tiden. Det var da jeg fikk ordnet med innleggelse for rus-behandling.
Hva slags syn hadde du på rus før du selv startet med det?
Jeg så litt ned på de som holdt på med dette, jeg hadde mine fordommer. Men det endret seg jo når jeg selv begynte med rus. Og det er veldig mange mennesker som er alene, og overlatt til seg selv. Alle rus-avhengige trenger å bli hørt og sett på alle måter.
Har du opplevd at helsevesenet noen gang har vært dømmende eller hatt noen fordommer på grunn av din rus-avhengighet?
Nei, ikke enda i værtfall
Oppfatter du at det noen ganger er lite og/eller manglende kunnskap hos fastleger og rusklinikker?
Ja, særlig hos min rus-konsulent.
Har du noen gang ønsket å slutte med rus?
Ja, jeg har hatt ønske om det, men jeg var i en slags fornektelse og holdt det skjult for alle. Jeg turte ikke å fortelle det til mine nærmeste, eller å be om hjelp.
Har du noen gang vært i gjennom en avrusings-prosess?
Jeg har ikke gjennomført noen tidligere avrusing, men jeg skal inn på Nordlandsklinikken den 11 mars, som da blir min første gang i behandling. Jeg har heller ikke vært i noe særlig kontakt tidligere med rusomsorgen.
Er det lenge siden du skjønte hvor mye det har “kostet deg” ?
Jeg har jo hele tiden skjønt hvor mye det har ødelagt livet mitt, og jeg har alltid visst hva jeg trengte å gjøre. Men det har alltid vært vanskelig å “komme ut av skapet”, det å rope om hjelp var utrolig vanskelig. Jeg tror nok at mine nærmeste har visst om det lenge, men de turte ikke helt å ta det store steget ved å stille meg spørsmål om rus. Jeg har også mistet førerkortet, jobben min, og hele min normale omgangskrets på grunn av rus.
Stenger du deg mye inne nå?
Ja, og jeg feiret jo julaften helt alene i fjor, og “rusa den bort”.
Hva tenker du om din fremtid? Har du noen mål eller drømmer du ønsker å oppnå?
Ja, jeg har et mål om å komme meg tilbake der jeg var før i livet. Jeg kjørte bil, hadde en jobb, og en fast inntekt, alt var egentlig på stell.
Intervju avsluttet.
Jeg må bare si tusen takk til Elisabeth for et fantastisk intervju. Og takk for åpenheten din, den er utrolig viktig for mange! Jeg er så glad for at du også er en som snakker om dette åpent, og jeg er glad for at bloggen min kan brukes til å gi flere muligheten til å fortelle en bit av sin historie.
PS: Om det er flere som kunne tenke seg å gjøre et lite intervju, eller om det er noen som ønsker å fortelle sine historier, opplevelser eller erfaringer – kontakt meg ved å sende mail til [email protected]
Den siste uken
Hei!
Herregud, jeg har ikke fått blogget siden søndag, og det må jeg beklage for. Som jeg skrev i forrige innlegg, så skulle jeg etterhvert komme med et innlegg som kom til å være et intervju av en annen rus-avhengig, som snart skal på avrusning. Men det innlegget tok lenger tid å ordne enn jeg hadde tenkt, fordi det er mye å sette opp, og plukke ut enkelte ting. Også skal det være riktig og bra oppsett på hele innlegget slik at det blir lettleselig og oversiktlig 🙂
Ellers, så har denne uken gått veldig opp og ned. Har hatt ganske forsterket depresjon og «mørke tanker», og jeg tror at bivirkningene på antidepressiva’n spiller en rolle der. Men det har jo vært noen lettere dager også, heldigvis 🙂 Og i dag hadde jeg og samboeren et nytt møte med hun fra rus- og psykiatri tjenesten, og det hadde vi stort behov for nå før helgen! Så det var til god hjelp, og jeg tror at det blir en ganske så bra helg.
Hva er avhengighet egentlig?
Det er i 2020 enda slik at avhengighet generelt er et tabubelagt tema, dessverre.
Og ingen andre vet bedre enn de avhengige selv, om hvordan det faktisk er å være avhengig, og hvordan det føles.
Men hva er egentlig avhengighet?
Det kan forklares på flere måter, biologiske og psykologiske. Men den biten tar ikke jeg. Avhengighet er en sykdom, og det er noe som kan ramme hvem som helst av oss. Hvordan avhengigheten oppstår er jo individuelt, og kan være av flere ulike grunner. Jeg selv ble avhengig av morfin etter å ha brukt det alt for lenge mot smerter, altså fysisk avhengig. De aller fleste trenger riktig behandling for å bli friske, og heldigvis finnes det gode behandlingsmetoder både medisinsk og psykologisk, det kan være mye som hjelper. Vi responderer forskjellig, det er ikke slik at én og samme behandlingsmetode er garantert å kunne hjelpe alle og enhver. Derfor er det ganske viktig at hver enkelte pasient blir hørt og fulgt opp underveis, for å se hva som fungerer og ikke.
Jeg har hørt og lest at mange mener at avhengighet forekommer grunnet lav viljestyrke. Den påstanden burde bli lagt på hylla snart, for hvem er de utenforstående til å kunne mene det?
Det er mange som skammer seg over sin avhengighet, noe som er veldig synd, for det å søke hjelp kan være vanskelig nok i seg selv. Og man oppfatter noen ganger at det er manglende kunnskap om avhengighet, folk opplever ulike behandlingsmetoder, misforståelser, feilbehandling, osv. Men det er også mange som opplever at de blir møtt med god forståelse og får god behandling som hjelper de ut av sykdommen. Hvorfor blir ikke alle møtt med samme forståelse? Det er der jeg mener at det er manglende kunnskap.
Når det er så mange som i dag er rammet av avhengighet, så er det viktig at kunnskapen vokser.
Jeg har tidligere skrevet to innlegg som handler litt om fysisk og psykisk avhengighet;
Psykisk velvære (bivirkningen oppstemthet)
Jeg har også skrevet et veldig kort innlegg om hva opioid-abstinenser innebærer; Opioid-abstinenser
PS: Jeg blir snart å komme med et innlegg som kommer til å være et intervju av en annen som er rus-avhengig, og som snart skal på avrusning. Jeg har satt sammen noen spørsmål, i tillegg skal vedkommende få mulighet til å fortelle om seg selv. Jeg ønsker å gi andre muligheten til å bruke sin stemme her, og ønsker å skrive litt om andre sine erfaringer og opplevelser også 🙂
– Elisabeth
Møtet med rus- og psykiatritjenesten
Hei!
I dag var mitt første møte med rus- og psykiatritjenesten, og min samboer var også med. Og jeg kjenner at den samtalen trengte vi virkelig, vi er begge mye «lettere» nå.
Vi blir å ha ukentlige samtaler fremover, og min samboer skal også få sin egen terapeut slik at vi begge får hjelp individuelt, i tillegg til at vi skal ha samtaler sammen slik som i dag 🙂 Så jeg ser fremover, og tror at dette kommer til å hjelpe oss på veien, og at det vil bli mye bedre for oss begge.
Så dagen i dag er mye lettere enn det har vært. Åh, for en lettelse det er!
– Elisabeth
Feildiagnostisert // en tung kamp
Jeg vil starte dette innlegget med å si at jeg har det bedre i dag, det går bedre enn det gjorde i går. Det går ikke kjempe bra, men det går bedre, og det er greit nok for meg 🙂 Det er en stund siden sist jeg hadde det like bra som nå, så jeg syns det er en lettelse å kjenne på at dagen i dag har vært ganske ålreit!
Så over til en annen ting. Jeg oppdaget for en stund siden at jeg plutselig hadde fått diagnosen «avhengighetssyndrom», og jeg oppdaget det tilfeldig i journalen min. Hvorfor i all verden fortalte ikke legen dette til meg med én gang? Jeg fikk aldri vite det av legen selv, jeg oppdaget det og måtte stille spørsmål. Og det føles totalt feil, jeg er sterkt uenig og syns det er veldig urettferdig å få en slik diagnose, som kan medføre mye vanskeligheter i fremtiden. Det er en veldig “dømmende” diagnose å ha, om dere skjønner.
Og når jeg fikk den sterke smerten, og når det ble et stort smerteproblematikk, så var det en kamp hver eneste dag. Til slutt måtte jeg starte på morfin, og jeg trengte det hver dag. Grunnet veldig lang utredningstid og mye venting, så var jeg egentlig dømt til å bli avhengig av morfin. Min daværende fastlege haste-henviste meg jo hit og dit, og la til tydelig at «pasienten har store smerter, og tar nå morfin hver eneste dag mot smerten, hun er i ferd med å bli avhengig». Og på en av de siste henvisningene sto det at jeg var blitt avhengig.
Det som er veldig frustrerende for meg nå, er at min nåværende fastlege sannsynligvis mener at jeg egentlig er avhengig av morfin grunnet det «underliggende avhengighetssyndromet». At det virker som om jeg i dag er avhengig av morfin på grunn av det, og ikke på grunn av langvarig smerteproblematikk og lang ventetid på utredningen. Jeg er så irritert, sint og lei meg. Jeg har forklart det, og det gjorde også min tidligere fastlege før jeg byttet fastlege.
Jeg har hatt litt kontakt med pasientforeningen, og jeg har nå sendt en ny mail om at jeg har fått en feil diagnose og vil få ordnet opp i det. De skal hjelpe meg, og gå igjennom journalen min tilbake i tid. Der vil de jo se mange innleggelser grunnet smerter, ambulanseturer grunnet smerter, og legevakt grunnet smerter. Jeg har altså hatt en veldig lang kamp med smerter, og enda jeg selv hadde morfin hjemme, så måtte jeg noen ganger inn på sykehus og legevakt fordi jeg ikke klarte å smertelindre meg selv, de var alt for sterke.
Jeg har jo også tidligere fått medisiner som er avhengighetsskapende, f.eks en 20 pakning i sånne enkelte tilfeller. Og jeg mener at hvis jeg liksom har et «underliggende avhengighetssyndrom» så burde jeg jo da ha blitt avhengig for lenge, lenge siden når jeg tidligere fikk utskrevet slike preparater flere ganger.
Jeg er i dag avhengig av morfin, fordi det startet med smerter. Og jeg er ikke alene om det. Hvem som helst hadde blitt avhengig av morfin dersom de hadde brukt det i lengre tid mot smerter, det er faktisk ikke til å unngå. Bruker man det i en kort periode, så er det selvfølgelig ikke slik at man blir avhengig, ikke fysisk i værtfall.
Nei, jeg vet ikke hva mer jeg skal gjøre. Jeg har i det minste kontakt med pasientforeningen. Det er en veldig tung kamp med alt dette, avhengigheten, nedtrappingen, smertene, psyken. Og nå i tillegg måtte slåss for at jeg ikke skal ha en feil diagnose stående stemplet på meg. Det nekter jeg, for når jeg er ferdig med nedtrappingen, så er jeg ferdig! Da skal jeg ikke ha på meg at jeg er avhengig.
Åh, jeg bare håper at det er en eller annen misforståelse en plass her, og at det ikke er så ille som jeg tror. Håper!
– Elisabeth
Måtte ringe akutt-telefon for psykisk helse
Det har vært en tung dag, og det begynner å eksplodere helt for oss begge. Dagen er ikke over, og jeg håper det kan snu litt, slik at denne dagen kan bli litt lettere.
Det har også snødd noe voldsomt, så det er en del å måkke. Vi har tatt litt, men skal ut igjen snart og ta resten. Det er tungt fysisk i dag kjenner jeg, så det at det snør så mye passer egentlig veldig dårlig. Det er magesmertene som er sterke i dag, og kroppen er veldig slapp og jeg er generelt dårlig. Men det skal bli godt å bare bli ferdig med det. Åh, skulle så gjerne hatt snøfreser nå altså..
Men psykisk, det har ikke gått så veldig bra i dag, dette har jo pågått over lengre tid, men nå rant det bare over.
Jeg ble nødt til å ringe akutt telefonen for psykisk helse
Selvmordstankene ble for mye, for oss begge. Og når jeg så hvor dårlig samboeren hadde det i dag, så ble jeg naturligvis veldig bekymret og kjente at eg nå var nødt å be om hjelp.
Hun jeg snakket med i telefonen ga meg en slags støttesamtale med noen råd. Hun oppfordret sterkt til å ringe legevakten, eller be om nød time hos fastlegen i morgen tidlig for oss begge som par (vi har samme fastlege). Og hvis vi skulle vente til i morgen, så måtte vi klare å bryte det mønsteret bare for i dag. Uansett hva, bare gjøre noe som kanskje kan blokkere de tankene litt.
Så vi blir å prøve å bryte mønsteret i dag, og kjenne litt på hvordan det går utover dagen. Vi gir det noen timer, og hvis det bare blir verre og at ingenting hjelper, så får vi da eventuelt bare ringe legevakten om det ikke kan vente. Nå vil ikke jeg skremme noen, det er bare tanker. Men tankene er ganske sterke, og det er bedre å be om hjelp tidligere enn senere! Selvom det bare blir med tankene, så er det ekstremt tøft å bære på de og takle de.
Nå skal vi ut å måkke ferdig, så kjører vi på butikken og handler inn snop til film 🙂
– Elisabeth