Jeg stiller meg spørsmålet gjentatte ganger; Hvor langt skal det egentlig gå?
Jeg skrev tidligere i et innlegg hvor mye hele nedtrappingen, og alt rundt det tærer på psyken. Ja, det hører med- men hvor mye skal man egentlig godta?
Det er aggresjon (i høy grad), stress, tårer, irritasjon, rastløshet. Lista er lang. Dette har nå pågått en god stund, og nå har det nådd et punkt som ikke er til å bære alene lenger. Det går utover samboeren min også, han sliter like mye som meg med aggresjon, irritasjon, stress osv. Vi har jo endelig funnet en grei løsning på det med at vi har veldig låst hjemme, så det ser vi jo virkelig frem til.
Men alt dette har begynt å påvirke vårt forhold, vi er sinte og noen ganger spydige mot hverandre ved å f.eks svare irritabelt. Vi har selv skjønt det, og vi ønsker ikke lenger å la det gå utover vår relasjon, for det siste vi egentlig ønsker er jo nettopp det, vi er glade i hverandre og vil det beste for hverandre. Derfor tar vi grep, vi gjør noe med det! Han skal ta del i møtene med rus- og psykiatri tjenesten sammen med meg. Vi har kommet frem til at det kan være en god løsning for oss begge individuelt, og som par.
Vi er ikke et par som krangler eller sier dårlige ting til hverandre, det skjer egentlig aldri, derfor er dette et skikkelig bristepunkt for oss. Legen ønsker å følge opp oss begge, fordi hun vet at dette er vanskelig, og hun har nok sett det før. Det var hun som kom med forslaget angående møtene med rus- og psykiatri tjenesten, og det syns vi var en god idé.
Det er så utrolig synd at det blir slik, men det var vel ikke helt uforventet heller.
Jeg får også medisinsk behandling fremover når det gjelder det psykiske, og jeg er glad for at det er gode alternativer. Psykiatritjenesten er kanskje ikke nok alene nå på dette tidspunktet, for det er en ganske så tung tid. Heldigvis har jeg stor tro på at det skal bli bedre, for det kan jo ikke være slik hele tiden. Jeg gleder meg til det blir litt lettere, bare litt hjelper også på!
Så må jeg bare få sagt at samboeren min vet at jeg skriver dette, og at han er inkludert. Det er for oss viktig å vise hvordan det faktisk er. For når jeg deler veien gjennom avrusningen med dere, så er det med hele hjertet, og åpenheten blir derfor så viktig.
– Elisabeth
