Jeg har vært så heldig å få intervjue Elisabeth, 27 år som har vært rus-avhengig i mange år.
Først må jeg spørre, hvordan startet dette med rus?
Det startet når jeg fikk utskrevet en medisin, og det ble aldri satt opp noen kontrolltimer i forhold til medisinen jeg gikk på. Jeg sto på 36mg concerta som er en ADHD medisin i ganske mange år. Over tiden så økte jeg dosen selv, så det ble en slags selvmedisinering, så jeg var jo blitt helt avhengig, og det dannet seg et misbruk. Det var virkelig en svikt i systemet, altså helsevesenet. Når man står på medisiner som er registrert som narkotisk legemiddel, så skal det alltid være jevn oppfølging av lege. Og jeg startet på denne medisinen når jeg var rundt 15 år, og når jeg var så ung så ante jeg ikke at det var noe man kunne bli avhengig av.
Har du søkt hjelp en eller flere ganger?
Søkte hjelp for første gang hos rus- og psykiatri tjenesten i kommunen min.
Har du du noen gang blitt avvist etter å ha spurt om hjelp?
Når jeg kontaktet rusklinikken på Bardufoss, kom jeg til en person som var veldig “kort” med meg, og som var vanskelig og ha med å gjøre. Så det ble ikke til noe innleggelse der i værtfall.
Har din rus-avhengighet endret forholdet ditt med familie eller venner?
I starten så turte jeg ikke å si noe til nær familie, enda jeg mistenkte at de visste om det. Etter at jeg “kom ut av skapet” som jeg bruker å si, og fortalte det til mine nærmeste og gikk ut i offentlighet på sosiale medier, så har forholdet blitt bedre/sterkere til mine foreldre. Men min sønn har jeg ikke møtt på omkring 3 år, for jeg ønsker virkelig ikke at han se meg slik jeg er i dag.
Det at det er svært liten åpenhet rundt temaet, tror du det har mye å si for de pårørende?
Ja, det tror jeg. Jeg selv var jo veldig redd for at min mor og far skulle snu ryggen til meg om jeg fortalte de av jeg var avhengig, det gjorde jo min eldste bror. Men etter at jeg gikk ut med min avhengighet i offentligheten på sosiale medier, så fikk jeg et tettere forhold til mine foreldre. Og folk tok kontakt med meg, som jeg ikke hadde snakket med på mange år, så det hjelper å slippe seg løs på den måten og være åpen om det. Det kan hjelpe og motivere andre som sliter med det.
Hva var ditt “bristepunkt”, altså når innså du at du måtte ta tak og gjøre noe?
Det var når jeg bare lå alene i sengen og gråt, og gråt hele tiden. Det var da jeg fikk ordnet med innleggelse for rus-behandling.
Hva slags syn hadde du på rus før du selv startet med det?
Jeg så litt ned på de som holdt på med dette, jeg hadde mine fordommer. Men det endret seg jo når jeg selv begynte med rus. Og det er veldig mange mennesker som er alene, og overlatt til seg selv. Alle rus-avhengige trenger å bli hørt og sett på alle måter.
Har du opplevd at helsevesenet noen gang har vært dømmende eller hatt noen fordommer på grunn av din rus-avhengighet?
Nei, ikke enda i værtfall
Oppfatter du at det noen ganger er lite og/eller manglende kunnskap hos fastleger og rusklinikker?
Ja, særlig hos min rus-konsulent.
Har du noen gang ønsket å slutte med rus?
Ja, jeg har hatt ønske om det, men jeg var i en slags fornektelse og holdt det skjult for alle. Jeg turte ikke å fortelle det til mine nærmeste, eller å be om hjelp.
Har du noen gang vært i gjennom en avrusings-prosess?
Jeg har ikke gjennomført noen tidligere avrusing, men jeg skal inn på Nordlandsklinikken den 11 mars, som da blir min første gang i behandling. Jeg har heller ikke vært i noe særlig kontakt tidligere med rusomsorgen.
Er det lenge siden du skjønte hvor mye det har “kostet deg” ?
Jeg har jo hele tiden skjønt hvor mye det har ødelagt livet mitt, og jeg har alltid visst hva jeg trengte å gjøre. Men det har alltid vært vanskelig å “komme ut av skapet”, det å rope om hjelp var utrolig vanskelig. Jeg tror nok at mine nærmeste har visst om det lenge, men de turte ikke helt å ta det store steget ved å stille meg spørsmål om rus. Jeg har også mistet førerkortet, jobben min, og hele min normale omgangskrets på grunn av rus.
Stenger du deg mye inne nå?
Ja, og jeg feiret jo julaften helt alene i fjor, og “rusa den bort”.
Hva tenker du om din fremtid? Har du noen mål eller drømmer du ønsker å oppnå?
Ja, jeg har et mål om å komme meg tilbake der jeg var før i livet. Jeg kjørte bil, hadde en jobb, og en fast inntekt, alt var egentlig på stell.
Intervju avsluttet.
Jeg må bare si tusen takk til Elisabeth for et fantastisk intervju. Og takk for åpenheten din, den er utrolig viktig for mange! Jeg er så glad for at du også er en som snakker om dette åpent, og jeg er glad for at bloggen min kan brukes til å gi flere muligheten til å fortelle en bit av sin historie.
PS: Om det er flere som kunne tenke seg å gjøre et lite intervju, eller om det er noen som ønsker å fortelle sine historier, opplevelser eller erfaringer – kontakt meg ved å sende mail til elisabethsk@me.com
