Jeg vil starte dette innlegget med å si at jeg har det bedre i dag, det går bedre enn det gjorde i går. Det går ikke kjempe bra, men det går bedre, og det er greit nok for meg 🙂 Det er en stund siden sist jeg hadde det like bra som nå, så jeg syns det er en lettelse å kjenne på at dagen i dag har vært ganske ålreit!
Så over til en annen ting. Jeg oppdaget for en stund siden at jeg plutselig hadde fått diagnosen «avhengighetssyndrom», og jeg oppdaget det tilfeldig i journalen min. Hvorfor i all verden fortalte ikke legen dette til meg med én gang? Jeg fikk aldri vite det av legen selv, jeg oppdaget det og måtte stille spørsmål. Og det føles totalt feil, jeg er sterkt uenig og syns det er veldig urettferdig å få en slik diagnose, som kan medføre mye vanskeligheter i fremtiden. Det er en veldig “dømmende” diagnose å ha, om dere skjønner.
Og når jeg fikk den sterke smerten, og når det ble et stort smerteproblematikk, så var det en kamp hver eneste dag. Til slutt måtte jeg starte på morfin, og jeg trengte det hver dag. Grunnet veldig lang utredningstid og mye venting, så var jeg egentlig dømt til å bli avhengig av morfin. Min daværende fastlege haste-henviste meg jo hit og dit, og la til tydelig at «pasienten har store smerter, og tar nå morfin hver eneste dag mot smerten, hun er i ferd med å bli avhengig». Og på en av de siste henvisningene sto det at jeg var blitt avhengig.
Det som er veldig frustrerende for meg nå, er at min nåværende fastlege sannsynligvis mener at jeg egentlig er avhengig av morfin grunnet det «underliggende avhengighetssyndromet». At det virker som om jeg i dag er avhengig av morfin på grunn av det, og ikke på grunn av langvarig smerteproblematikk og lang ventetid på utredningen. Jeg er så irritert, sint og lei meg. Jeg har forklart det, og det gjorde også min tidligere fastlege før jeg byttet fastlege.
Jeg har hatt litt kontakt med pasientforeningen, og jeg har nå sendt en ny mail om at jeg har fått en feil diagnose og vil få ordnet opp i det. De skal hjelpe meg, og gå igjennom journalen min tilbake i tid. Der vil de jo se mange innleggelser grunnet smerter, ambulanseturer grunnet smerter, og legevakt grunnet smerter. Jeg har altså hatt en veldig lang kamp med smerter, og enda jeg selv hadde morfin hjemme, så måtte jeg noen ganger inn på sykehus og legevakt fordi jeg ikke klarte å smertelindre meg selv, de var alt for sterke.
Jeg har jo også tidligere fått medisiner som er avhengighetsskapende, f.eks en 20 pakning i sånne enkelte tilfeller. Og jeg mener at hvis jeg liksom har et «underliggende avhengighetssyndrom» så burde jeg jo da ha blitt avhengig for lenge, lenge siden når jeg tidligere fikk utskrevet slike preparater flere ganger.
Jeg er i dag avhengig av morfin, fordi det startet med smerter. Og jeg er ikke alene om det. Hvem som helst hadde blitt avhengig av morfin dersom de hadde brukt det i lengre tid mot smerter, det er faktisk ikke til å unngå. Bruker man det i en kort periode, så er det selvfølgelig ikke slik at man blir avhengig, ikke fysisk i værtfall.
Nei, jeg vet ikke hva mer jeg skal gjøre. Jeg har i det minste kontakt med pasientforeningen. Det er en veldig tung kamp med alt dette, avhengigheten, nedtrappingen, smertene, psyken. Og nå i tillegg måtte slåss for at jeg ikke skal ha en feil diagnose stående stemplet på meg. Det nekter jeg, for når jeg er ferdig med nedtrappingen, så er jeg ferdig! Da skal jeg ikke ha på meg at jeg er avhengig.
Åh, jeg bare håper at det er en eller annen misforståelse en plass her, og at det ikke er så ille som jeg tror. Håper!
– Elisabeth
