År: 2020

Jeg har vært så heldig å få intervjue Elisabeth, 27 år som har vært rus-avhengig i mange år.

Først må jeg spørre, hvordan startet dette med rus?
Det startet når jeg fikk utskrevet en medisin, og det ble aldri satt opp noen kontrolltimer i forhold til medisinen jeg gikk på. Jeg sto på 36mg concerta som er en ADHD medisin i ganske mange år. Over tiden så økte jeg dosen selv, så det ble en slags selvmedisinering, så jeg var jo blitt helt avhengig, og det dannet seg et misbruk. Det var virkelig en svikt i systemet, altså helsevesenet. Når man står på medisiner som er registrert som narkotisk legemiddel, så skal det alltid være jevn oppfølging av lege. Og jeg startet på denne medisinen når jeg var rundt 15 år, og når jeg var så ung så ante jeg ikke at det var noe man kunne bli avhengig av.

Har du søkt hjelp en eller flere ganger?
Søkte hjelp for første gang hos rus- og psykiatri tjenesten i kommunen min.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Har du du noen gang blitt avvist etter å ha spurt om hjelp?
Når jeg kontaktet rusklinikken på Bardufoss, kom jeg til en person som var veldig “kort” med meg, og som var vanskelig og ha med å gjøre. Så det ble ikke til noe innleggelse der i værtfall.

Har din rus-avhengighet endret forholdet ditt med familie eller venner?
I starten så turte jeg ikke å si noe til nær familie, enda jeg mistenkte at de visste om det. Etter at jeg “kom ut av skapet” som jeg bruker å si, og fortalte det til mine nærmeste og gikk ut i offentlighet på sosiale medier, så har forholdet blitt bedre/sterkere til mine foreldre. Men min sønn har jeg ikke møtt på omkring 3 år, for jeg ønsker virkelig ikke at han se meg slik jeg er i dag.

Det at det er svært liten åpenhet rundt temaet, tror du det har mye å si for de pårørende?
Ja, det tror jeg. Jeg selv var jo veldig redd for at min mor og far skulle snu ryggen til meg om jeg fortalte de av jeg var avhengig, det gjorde jo min eldste bror. Men etter at jeg gikk ut med min avhengighet i offentligheten på sosiale medier, så fikk jeg et tettere forhold til mine foreldre. Og folk tok kontakt med meg, som jeg ikke hadde snakket med på mange år, så det hjelper å slippe seg løs på den måten og være åpen om det. Det kan hjelpe og motivere andre som sliter med det.

Hva var ditt “bristepunkt”, altså når innså du at du måtte ta tak og gjøre noe?
Det var når jeg bare lå alene i sengen og gråt, og gråt hele tiden. Det var da jeg fikk ordnet med innleggelse for rus-behandling.

Hva slags syn hadde du på rus før du selv startet med det?
Jeg så litt ned på de som holdt på med dette, jeg hadde mine fordommer. Men det endret seg jo når jeg selv begynte med rus. Og det er veldig mange mennesker som er alene, og overlatt til seg selv. Alle rus-avhengige trenger å bli hørt og sett på alle måter.

Har du opplevd at helsevesenet noen gang har vært dømmende eller hatt noen fordommer på grunn av din rus-avhengighet?
Nei, ikke enda i værtfall

Oppfatter du at det noen ganger er lite og/eller manglende kunnskap hos fastleger og rusklinikker?
Ja, særlig hos min rus-konsulent.

Har du noen gang ønsket å slutte med rus?
Ja, jeg har hatt ønske om det, men jeg var i en slags fornektelse og holdt det skjult for alle. Jeg turte ikke å fortelle det til mine nærmeste, eller å be om hjelp.

Har du noen gang vært i gjennom en avrusings-prosess?
Jeg har ikke gjennomført noen tidligere avrusing, men jeg skal inn på Nordlandsklinikken den 11 mars, som da blir min første gang i behandling. Jeg har heller ikke vært i noe særlig kontakt tidligere med rusomsorgen.

Er det lenge siden du skjønte hvor mye det har “kostet deg” ?
Jeg har jo hele tiden skjønt hvor mye det har ødelagt livet mitt, og jeg har alltid visst hva jeg trengte å gjøre. Men det har alltid vært vanskelig å “komme ut av skapet”, det å rope om hjelp var utrolig vanskelig. Jeg tror nok at mine nærmeste har visst om det lenge, men de turte ikke helt å ta det store steget ved å stille meg spørsmål om rus. Jeg har også mistet førerkortet, jobben min, og hele min normale omgangskrets på grunn av rus.

Stenger du deg mye inne nå?
Ja, og jeg feiret jo julaften helt alene i fjor, og “rusa den bort”.

Hva tenker du om din fremtid? Har du noen mål eller drømmer du ønsker å oppnå?
Ja, jeg har et mål om å komme meg tilbake der jeg var før i livet. Jeg kjørte bil, hadde en jobb, og en fast inntekt, alt var egentlig på stell.

Intervju avsluttet.
Jeg må bare si tusen takk til Elisabeth for et fantastisk intervju. Og takk for åpenheten din, den er utrolig viktig for mange! Jeg er så glad for at du også er en som snakker om dette åpent, og jeg er glad for at bloggen min kan brukes til å gi flere muligheten til å fortelle en bit av sin historie.

PS: Om det er flere som kunne tenke seg å gjøre et lite intervju, eller om det er noen som ønsker å fortelle sine historier, opplevelser eller erfaringer – kontakt meg ved å sende mail til elisabethsk@me.com

Hei!

Herregud, jeg har ikke fått blogget siden søndag, og det må jeg beklage for. Som jeg skrev i forrige innlegg, så skulle jeg etterhvert komme med et innlegg som kom til å være et intervju av en annen rus-avhengig, som snart skal på avrusning. Men det innlegget tok lenger tid å ordne enn jeg hadde tenkt, fordi det er mye å sette opp, og plukke ut enkelte ting. Også skal det være riktig og bra oppsett på hele innlegget slik at det blir lettleselig og oversiktlig

Ellers, så har denne uken gått veldig opp og ned. Har hatt ganske forsterket depresjon og  «mørke tanker», og jeg tror at bivirkningene på antidepressiva’n spiller en rolle der. Men det har jo vært noen lettere dager også, heldigvis Og i dag hadde jeg og samboeren et nytt møte med hun fra rus- og psykiatri tjenesten, og det hadde vi stort behov for nå før helgen! Så det var til god hjelp, og jeg tror at det blir en ganske så bra helg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er i 2020 enda slik at avhengighet generelt er et tabubelagt tema, dessverre.

Og ingen andre vet bedre enn de avhengige selv, om hvordan det faktisk er å være avhengig, og hvordan det føles.

Men hva er egentlig avhengighet?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det kan forklares på flere måter, biologiske og psykologiske. Men den biten tar ikke jeg. Avhengighet er en sykdom, og det er noe som kan ramme hvem som helst av oss. Hvordan avhengigheten oppstår er jo individuelt, og kan være av flere ulike grunner. Jeg selv ble avhengig av morfin etter å ha brukt det alt for lenge mot smerter, altså fysisk avhengig. De aller fleste trenger riktig behandling for å bli friske, og heldigvis finnes det gode behandlingsmetoder både medisinsk og psykologisk, det kan være mye som hjelper. Vi responderer forskjellig, det er ikke slik at én og samme behandlingsmetode er garantert å kunne hjelpe alle og enhver. Derfor er det ganske viktig at hver enkelte pasient blir hørt og fulgt opp underveis, for å se hva som fungerer og ikke.

Jeg har hørt og lest at mange mener at avhengighet forekommer grunnet lav viljestyrke. Den påstanden burde bli lagt på hylla snart, for hvem er de utenforstående til å kunne mene det?

Det er mange som skammer seg over sin avhengighet, noe som er veldig synd, for det å søke hjelp kan være vanskelig nok i seg selv. Og man oppfatter noen ganger at det er manglende kunnskap om avhengighet, folk opplever ulike behandlingsmetoder, misforståelser, feilbehandling, osv. Men det er også mange som opplever at de blir møtt med god forståelse og får god behandling som hjelper de ut av sykdommen. Hvorfor blir ikke alle møtt med samme forståelse? Det er der jeg mener at det er manglende kunnskap.

Når det er så mange som i dag er rammet av avhengighet, så er det viktig at kunnskapen vokser.

Jeg har tidligere skrevet to innlegg som handler litt om fysisk og psykisk avhengighet;

Psykisk velvære (bivirkningen oppstemthet)

Som paracet mot influensa

Jeg har også skrevet et veldig kort innlegg om hva opioid-abstinenser innebærer; Opioid-abstinenser

PS: Jeg blir snart å komme med et innlegg som kommer til å være et intervju av en annen som er rus-avhengig, og som snart skal på avrusning. Jeg har satt sammen noen spørsmål, i tillegg skal vedkommende få mulighet til å fortelle om seg selv. Jeg ønsker å gi andre muligheten til å bruke sin stemme her, og ønsker å skrive litt om andre sine erfaringer og opplevelser også

– Elisabeth

Hei!

I dag var mitt første møte med rus- og psykiatritjenesten, og min samboer var også med. Og jeg kjenner at den samtalen trengte vi virkelig, vi er begge mye «lettere» nå.

Vi blir å ha ukentlige samtaler fremover, og min samboer skal også få sin egen terapeut slik at vi begge får hjelp individuelt, i tillegg til at vi skal ha samtaler sammen slik som i dag Så jeg ser fremover, og tror at dette kommer til å hjelpe oss på veien, og at det vil bli mye bedre for oss begge.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så dagen i dag er mye lettere enn det har vært. Åh, for en lettelse det er!

– Elisabeth

Jeg vil starte dette innlegget med å si at jeg har det bedre i dag, det går bedre enn det gjorde i går. Det går ikke kjempe bra, men det går bedre, og det er greit nok for meg Det er en stund siden sist jeg hadde det like bra som nå, så jeg syns det er en lettelse å kjenne på at dagen i dag har vært ganske ålreit!

Så over til en annen ting. Jeg oppdaget for en stund siden at jeg plutselig hadde fått diagnosen «avhengighetssyndrom», og jeg oppdaget det tilfeldig i journalen min. Hvorfor i all verden fortalte ikke legen dette til meg med én gang? Jeg fikk aldri vite det av legen selv, jeg oppdaget det og måtte stille spørsmål. Og det føles totalt feil, jeg er sterkt uenig og syns det er veldig urettferdig å få en slik diagnose, som kan medføre mye vanskeligheter i fremtiden. Det er en veldig “dømmende” diagnose å ha, om dere skjønner.

Og når jeg fikk den sterke smerten, og når det ble et stort smerteproblematikk, så var det en kamp hver eneste dag. Til slutt måtte jeg starte på morfin, og jeg trengte det hver dag. Grunnet veldig lang utredningstid og mye venting, så var jeg egentlig dømt til å bli avhengig av morfin. Min daværende fastlege haste-henviste meg jo hit og dit, og la til tydelig at «pasienten har store smerter, og tar nå morfin hver eneste dag mot smerten, hun er i ferd med å bli avhengig». Og på en av de siste henvisningene sto det at jeg var blitt avhengig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det som er veldig frustrerende for meg nå, er at min nåværende fastlege sannsynligvis mener at jeg egentlig er avhengig av morfin grunnet det «underliggende avhengighetssyndromet». At det virker som om jeg i dag er avhengig av morfin på grunn av det, og ikke på grunn av langvarig smerteproblematikk og lang ventetid på utredningen. Jeg er så irritert, sint og lei meg. Jeg har forklart det, og det gjorde også min tidligere fastlege før jeg byttet fastlege.

Jeg har hatt litt kontakt med pasientforeningen, og jeg har nå sendt en ny mail om at jeg har fått en feil diagnose og vil få ordnet opp i det. De skal hjelpe meg, og gå igjennom journalen min tilbake i tid. Der vil de jo se mange innleggelser grunnet smerter, ambulanseturer grunnet smerter, og legevakt grunnet smerter. Jeg har altså hatt en veldig lang kamp med smerter, og enda jeg selv hadde morfin hjemme, så måtte jeg noen ganger inn på sykehus og legevakt fordi jeg ikke klarte å smertelindre meg selv, de var alt for sterke.

Jeg har jo også tidligere fått medisiner som er avhengighetsskapende, f.eks en 20 pakning i sånne enkelte tilfeller. Og jeg mener at hvis jeg liksom har et «underliggende avhengighetssyndrom» så burde jeg jo da ha blitt avhengig for lenge, lenge siden når jeg tidligere fikk utskrevet slike preparater flere ganger.

Jeg er i dag avhengig av morfin, fordi det startet med smerter. Og jeg er ikke alene om det. Hvem som helst hadde blitt avhengig av morfin dersom de hadde brukt det i lengre tid mot smerter, det er faktisk ikke til å unngå. Bruker man det i en kort periode, så er det selvfølgelig ikke slik at man blir avhengig, ikke fysisk i værtfall.

Nei, jeg vet ikke hva mer jeg skal gjøre. Jeg har i det minste kontakt med pasientforeningen. Det er en veldig tung kamp med alt dette, avhengigheten, nedtrappingen, smertene, psyken. Og nå i tillegg måtte slåss for at jeg ikke skal ha en feil diagnose stående stemplet på meg. Det nekter jeg, for når jeg er ferdig med nedtrappingen, så er jeg ferdig! Da skal jeg ikke ha på meg at jeg er avhengig.

Åh, jeg bare håper at det er en eller annen misforståelse en plass her, og at det ikke er så ille som jeg tror. Håper!

– Elisabeth

Jeg stiller meg spørsmålet gjentatte ganger; Hvor langt skal det egentlig gå?

Jeg skrev tidligere i et innlegg hvor mye hele nedtrappingen, og alt rundt det tærer på psyken. Ja, det hører med- men hvor mye skal man egentlig godta?

Det er aggresjon (i høy grad), stress, tårer, irritasjon, rastløshet. Lista er lang. Dette har nå pågått en god stund, og nå har det nådd et punkt som ikke er til å bære alene lenger. Det går utover samboeren min også, han sliter like mye som meg med aggresjon, irritasjon, stress osv. Vi har jo endelig funnet en grei løsning på det med at vi har veldig låst hjemme, så det ser vi jo virkelig frem til.

Men alt dette har begynt å påvirke vårt forhold, vi er sinte og noen ganger spydige mot hverandre ved å f.eks svare irritabelt. Vi har selv skjønt det, og vi ønsker ikke lenger å la det gå utover vår relasjon, for det siste vi egentlig ønsker er jo nettopp det, vi er glade i hverandre og vil det beste for hverandre. Derfor tar vi grep, vi gjør noe med det! Han skal ta del i møtene med rus- og psykiatri tjenesten sammen med meg. Vi har kommet frem til at det kan være en god løsning for oss begge individuelt, og som par.

Vi er ikke et par som krangler eller sier dårlige ting til hverandre, det skjer egentlig aldri, derfor er dette et skikkelig bristepunkt for oss. Legen ønsker å følge opp oss begge, fordi hun vet at dette er vanskelig, og hun har nok sett det før. Det var hun som kom med forslaget angående møtene med rus- og psykiatri tjenesten, og det syns vi var en god idé.

Det er så utrolig synd at det blir slik, men det var vel ikke helt uforventet heller.

Jeg får også medisinsk behandling fremover når det gjelder det psykiske, og jeg er glad for at det er gode alternativer. Psykiatritjenesten er kanskje ikke nok alene nå på dette tidspunktet, for det er en ganske så tung tid. Heldigvis har jeg stor tro på at det skal bli bedre, for det kan jo ikke være slik hele tiden. Jeg gleder meg til det blir litt lettere, bare litt hjelper også på!

Så må jeg bare få sagt at samboeren min vet at jeg skriver dette, og at han er inkludert. Det er for oss viktig å vise hvordan det faktisk er. For når jeg deler veien gjennom avrusningen med dere, så er det med hele hjertet, og åpenheten blir derfor så viktig.

– Elisabeth

Tilbakeblikk på et tidligere innlegg (for de som ikke har lest det).

Narkoman, jeg?

Nei, jeg syns det er feil å bruke ordnet «narkoman», eller det høres feil ut. Jeg ønsker ikke å bli kalt det, for jeg vet at samfunnet, eller da folk flest har et bilde eller en fasit på hvordan en narkoman ser ut. Du har kanskje også det?

Men definisjonen og betydningen av narkoman er for meg blitt noe helt annet enn før. Man både ser og hører om de som ligger ute på gata, eller som ikke har et sted å bo. Og det er da VELDIG tydelig at de er narkomane, det er mange som ser de hver eneste dag. Men de man ofte ikke ser, er de som har hjem, jobb, sine kjære, og et ganske så vanlig liv.

Jeg har som tidligere sagt at min avhengighet ikke er «selv valgt», det er blitt brukt av medisinske grunner som er forskrevet av lege, men det er blitt brukt over altfor lang tid, og blitt helt umulig å bare hoppe ut av.. Det må ganske mye behandling til, og kanskje over flere omganger siden det er 2 forskjellige A-preparater, og ganske høye doser.. Men jeg skal klare å komme meg ut av dette!

Og jeg håper jeg kan inspirere noen andre der ute til å ta tak i det, snakk med de du stoler på, og få den hjelpen du fortjener! Det er ingen som fortjener å være i en slik situasjon og ikke få hjelp!