År: 2020

Del 3 av sammendraget 2-18 januar

Siste avsnitt fra DEL 2; Jeg og legen ble enig i å ta en til to dager om gangen, og se hvordan jeg kom til å takle den neste nedtrappingen. Jeg skulle nå ned 2 tabletter til, istedenfor 4(!). Men ut dagen fikk jeg enda bruke samme dosering, men den neste dagen som kom, så var det en tablett mindre på morgendosen og ettermiddagsdosen, jeg gruet meg veldig, men måtte bare holde ut.

DEL 3; Jeg gikk til TV-stua, som er et fellesområde for ansatte og innlagte, jeg brukte det stedet for å koble ut litt og la tankene få «gå forbi» en stund. Jeg hadde alltid med meg strikkeprosjekt til TV-stua, men jeg brukte ofte en del tid før jeg i det hele tatt kom i gang med å strikke, og generelt gjøre noe. Det var slik det ble, jeg hadde ikke noe særlig glede for det lenger. Ikke samme gleden jeg brukte å ha for strikkingen, og det var jo på grunn av at jeg var blitt deprimert, og det måtte jeg ta på alvor.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det er jo ikke en god plass å være- psykisk, alt det små som var en glede og et høydepunkt i hverdagen var blitt veldig uinteressant. Jeg orket etterhvert heller ikke å finne fram seriene mine som jeg elsket å se på, som jeg hver dag måtte følge med på. Men jeg fant heldigvis en glede og en ro ved å snakke med min kjære samboer i telefonen. Vi snakket hver dag, flere ganger, og det hjalp meg veldig mye! Jeg fikk også telefoner fra familien ellers, og det var så godt å vite at jeg kunne støtte meg på de. Jeg klarte ikke alltid å si så mye, de bare snakket til meg og sa akkurat det jeg trengte å høre. Jeg fikk noen tårer hver eneste gang jeg snakket med mine nære, savnet var så stort, og jeg syns det var vanskelig å fortelle og sette ord på hvor vondt jeg hadde det.

Natten kom sigende, og jeg la meg med mine tanker. Hvordan skal jeg takle morgen dagen? Jeg skulle gå ned enda mer i dose, jeg gruet meg.

Vekkeklokken ringte, klokken var ni, og det var tid for morgendosen. Jeg våknet med feber, skjelvinger, svetting, rennende øyne og verk i kroppen. Det var nå alltid slik på morgenen, siden det går en del timer fra kveldsdosen til morgendosen, og at dosene mine var lavere enn før. Jeg sto opp av senga, tok på meg en varm cardigan over nattklærne, og gikk bort til medisin-rommet. Blodtrykket var høyt, pulsen var altfor høy, jeg var utålmodig og ville ha medisinene mine. Jeg fikk som vanlig abstinens-dempende medisin, langtidsvirkende morfin (dolcontin) og redusert hurtigvirkende morfin-dose (ketorax).

Dolcontin ble økt til 10mg mer i døgnet nå fordi at abstinensene var blitt så sterk på morgenen, og siden jeg denne dagen skulle trappe ned igjen med 2 tabletter. Dolcontinen er ikke noe jeg skal trappe ned nå, den skal jeg bruke fast inntil jeg er ferdig nedtrappet på ketorax, og deretter trappes dolcontin også ned helt til jeg er i null.

Jeg ventet nå på at medisinene skulle begynne å virke, tiden gikk veldig sakte og jeg kjente mye på ubehaget. Når det hadde gått en time så kjente jeg en liten effekt, men jeg hadde fortsatt abstinenser. Det måtte jeg tåle å kjenne på. Jeg gikk for å ta meg en god og lang dusj, jeg var så svett og følte meg helt elendig. Alle vet hvor mye bedre man av og til kan føle seg etter en dusj! Og det funket, det hjalp mye mer enn jeg trodde det skulle gjøre.

Etterhvert kom sykepleieren til meg, hun ønsket å ta EKG, siden pulsen min var så høy og ustabil. Det så egentlig greit ut, men jeg kjente ofte et ubehag i brystet som kunne føles litt som «leamus» på en måte, at det rister eller er mangemange ekstra slag på noen få sekunder.

Nå var det tid for neste dose, som jeg egentlig gledet meg til, fordi det var en tablett mer enn på morgendosen. Det ble mye lettere når den begynte å virke, og humøret ble litt bedre. Jeg kjente jo enda på en del mørke tanker og bestemte meg for å ta det opp med de som hadde vakt da. Jeg ble tilbydd en kjøretur for å komme meg ut litt, og det takket jeg selvfølgelig ja til 🙂 Hun som kjørte var veldig god å prate med, og jeg fortalte henne om at jeg hadde fått «stygga» på rommet. At jeg kun hadde dårlige tanker knytta til rommet, det var blitt vanskelig å bare være der, og jeg gruet meg alltid til å måtte legge meg der når natten kom. For hver gang jeg gråt, hadde det vondt, og når jeg var veldig nedenfor, så var jeg på rommet..  Hun kom da med et forslag om å hente litt pynt fra oppbevaringsrommet på klinikken, som jeg kunne sette på rommet mitt. Så når vi kom tilbake gikk vi for å hente litt pynt, og jeg fant meg et bilde, en orkide, og noe annet dilldall. Rommet ble jo faktisk hakket bedre med mer innhold!

Jeg visste ikke helt om kun humøret alene var bedre, eller om det bare var at rommet som var blitt bedre. Kanskje en blanding? Det gikk i værtfall litt bedre nå.

Enda en ny dag kom, og i dag våknet jeg veldig dårlig igjen med feber og det som hører til. Jeg kjente en ekstra sterk følelse av hjemlengsel i dag, og tenkte at jeg kanskje kunne klare meg hjemme, hvis nedtrappingen kunne gå rolig, slik at jeg kunne takle det.. Den nedtrappingen som gjøres på rusklinikken kunne jeg aldri gjort hjemme, da man må ha mye mer overvåkning gjennom en så hard prosess.

Jeg var så utrolig fram og tilbake på om jeg skulle dra hjem, eller om det beste var å holde ut på rusklinikken i en måned.

DEL 4 kommer i løpet av tirsdag eller onsdag 🙂

– Elisabeth

Her kommer del 2 av sammendraget (2-18 januar). Se forrige innlegg for å lese del 1

Siste avsnitt fra DEL 1; Fredag, lørdag og søndag gikk langsomt.. Jeg hadde allerede masse tanker og planer om å dra hjem da jeg ikke følte meg så bra der jeg var. Det var så utrolig tungt psykisk, og jeg var i ganske dårlig form den helga. Det eneste som holdt meg igjen akkurat da var at jeg ikke hadde noe medisin hjemme, ingen plan med lege. Og jeg tenkte at det kanskje ville bli bedre på mandagen når jeg kunne snakke med legen på klinikken, og når jeg skulle møte min «behandler» og min psykolog.

DEL 2; Mandagen kom, og jeg var spent på alle møtene jeg hadde. Samtalen med min behandler var god, vi fikk snakket sammen om alt, og hvordan jeg ønsket at oppholdet skulle være og at jeg skulle ha tett oppfølging. Rett etter dette møtet skulle jeg til psykologen. Hun var veldig imøtekommende og god å snakke med, hun var ung, og vi kom godt overens. Vi gikk litt gjennom tidligere hendelser i livet, som kunne ha innvirkning på psyken når jeg nå var i en sårbar situasjon under nedtrappingen. Det var utrolig godt å snakke ut om alt jeg trengte, og hun ønsket å følge meg tett opp gjennom oppholdet mitt der. Hun ønsket også at jeg skulle ha god oppfølging når jeg kom hjem, noe som er veldig viktig da avrusningen kan «slite meg ut» psykisk, noe jeg har kjent mye på. Det er virkelig en berg- og dalbane! De mørke tankene jeg hadde ble litt lysere etter å ha snakket med henne..

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Når jeg sier mørke tanker, så mener jeg selvmordstanker. Nei, det er ikke noe jeg selv ønsket å tenke altså, men de kom helt automatisk når jeg så «den lange veien» jeg hadde foran meg, hva jeg ble å gå i møte, alle abstinensene jeg måtte i gjennom, smertene, alt. Det ble en slags frykt for å skulle leve i gjennom denne perioden jeg hadde foran meg, det er nok ingen som ønsker det. Heldigvis er det bare tanker, og det skal heller IKKE bli en handling ut av det, det vil jeg være tydelig på. Men det er derfor viktig med oppfølging, og ikke minst viktig å bare si det som det er når slike tanker oppstår, sånn at man kan snakke om det med noen man er trygg på. Tro meg, det hjelper!

Etterhvert fikk jeg møte en annen lege enn jeg hadde i starten, som jeg hadde bedt om, og syns det gikk mye bedre. Vi skjønte hverandre og var veldig enige i hvordan vi skulle legge planen, og hvordan vi skulle gå frem videre med nedtrappingen. Jeg følte meg hørt, på ordentlig. Hun skjønte meg veldig godt, og syns jeg hadde et høyt forbruk av morfinpreparater, derfor var det viktig for meg at nedtrappingen ble tatt litt mer «hensyn» til, siden jeg har kjent smerteproblematikk og hadde en stor del å trappe ned. Jeg ville ikke at det skulle gå alt for fort bare fordi at dosen min var høy, for meg så var den dosen like vanlig som at 1 tablett er vanlig for andre- med samme effekt, pågrunn av toleranseutvikling. Jeg kommer forresten til å skrive et eget innlegg angående toleranseutvikling, og hva det egentlig er som skjer fysisk når man bruker det over tid, samt hva som skjer når det skal trappes ned (hva som egentlig forårsaker sterke abstinenser).

Jeg og legen ble enig i å ta en til to dager om gangen, og se hvordan jeg kom til å takle den neste nedtrappingen. Jeg skulle nå ned 2 tabletter til, istedenfor 4(!). Men ut dagen fikk jeg enda bruke samme dosering, men den neste dagen som kom, så var det en tablett mindre på morgendosen og ettermiddagsdosen, jeg gruet meg veldig, men måtte bare holde ut.

DEL 3 kommer i morgen, eller senest mandagen. 

God natt fra meg 🙂

– Elisabeth

PS: Pågående innlegg! Jeg blir å dele det inn i flere deler.

DEL 1; Hvordan har det gått siden 2 januar? Noe er skrevet litt om i tidligere innlegg, men det aller meste har vært utelatt, så jeg ønsker å gi dere et helt sammendrag siden innleggelsen og frem til nå. Og jeg vil lage flere slike sammendrag av f.eks 1-2 uker om gangen 🙂

Jeg ble jo innlagt på rusklinikk den 2 januar, og skulle starte avrusning/nedtrappingen der, og være innlagt i en måned.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Den første dagen, når jeg ankom rusklinikken fikk jeg først møte noen ansatte og måtte sette alle mine ting fra meg på et oppbevaringsrom, før jeg etterhvert fikk meg et rom hvor jeg skulle bo de neste 4 ukene. Jeg husker at jeg ble litt skuffet fordi jeg hadde noe høyere forventning til hvordan rommet så ut. Sengen var liten, ikke særlig behagelig, speilet på badet var «bølgete» fordi det var et «uknuselig speil», slik at ingen kunne skade seg selv eller andre. Det var vanskelig å se seg ordentlig i speilet, og det var ikke noe kontakter på badet for å plugge hårføneren og rettetanga i, helt til jeg etter noen dager fant ut at de var høyt oppe over et lite skap. Toalettrullene hadde stått fremfor de hele tiden, så jeg fant det ut når jeg trengte nytt påfyll med toalettpapir!

Jeg hadde ikke fått tingene mine enda, annet enn telefonen, snusboksen, og astmamedisinen (fikk hente ut det mest nødvendige aller først). Litt utover kvelden fikk jeg hentet et nytt skift med klær, og noen toalettartikler.

Ved innkomst samtale med legen ble det satt opp en 3 dagers plan for hvordan nedtrappingen skulle være. Og som noen vet fra tidligere innlegg når jeg var innlagt, så fikk jeg en nokså tøff start på nedtrappingen. Jeg skulle første dag ned totalt 4 tabletter, og 4 nye dagen etter der igjen. Det var ikke bare jeg selv som syntes det var en tøff start altså, jeg fikk høre det av andre også. Min første morgen var jo forferdelig da de ikke hadde fått inn medisinen min som jeg skulle trappe ned, den var ikke ordnet i forkant av innleggelsen slik det egentlig skulle være. Jeg måtte derfor vente på den i 4 timer, og abstinensene viser seg alltid på morgenen når jeg har sovet, og ikke tatt tablettene på en stund.

Senere utpå dagen ordnet det seg og jeg fikk det jeg skulle ha. Det ble mye lettere da, men det var såklart ubehag siden jeg nylig hadde trappet ned. Det ble noe feber, veldig høy puls, svette, frostrier og verk i kroppen, og psyken var ikke så veldig god. Psyken var nok det verste der og da, og det begynte å komme tanker som ikke skulle være der.

Jeg fikk etterhvert alle tingene mine inn på rommet, og to av de ansatte der måtte da gå gjennom alt jeg hadde, alle klær, sømmer, lommer osv. Jeg ble fratatt energidrikke (det er ikke så bra når man under nedtrapping kan få høy puls og ujevn hjerterytme, høyt blodtrykk osv), de tok også saks, nål, pinsett og barberhøvel. Det man kunne stikke seg på. Jeg fikk heldigvis beholde strikkepinnene mine, jeg tok jo med en hel haug! Jeg var redd et lite øyeblikk der for at de skulle ta fra meg de.

Fredag, lørdag og søndag gikk langsomt.. Jeg hadde allerede masse tanker og planer om å dra hjem da jeg ikke følte meg så bra der jeg var. Det var så utrolig tungt psykisk, og jeg var i ganske dårlig form den helga. Det eneste som holdt meg igjen akkurat da var at jeg ikke hadde noe medisin hjemme, ingen plan med lege. Og jeg tenkte at det kanskje ville bli bedre på mandagen når jeg kunne snakke med legen på klinikken, og når jeg skulle møte min «behandler» og min psykolog.

DEL 2 «mørke tanker» kommer snart.

– Elisabeth

Oppdatering; Til nye lesere

Hei. Jeg ble nylig flyttet over fra miniblogg til blogg, og det setter jeg veldig stor pris på. Det har vært det første målet mitt fordi jeg ønsker å nå langt ut til alle, da det er et veldig viktig tema som ikke blir snakket så veldig høyt om. Jeg husker selv da jeg prøvde å lete etter noen som kanskje hadde skrevet åpent om det og delt sine erfaringer, men det var vanskelig å finne. Og for meg føltes det viktig å finne noen andre som var i samme situasjon som meg, jeg ville ikke føle meg så alene. Ja, jeg vet at det er mange der ute i samme situasjon, men det er ikke mange som deler den hverdagen og forteller om alt. Da slo det meg, jeg skulle opprette en blogg, jeg skulle dele min kommende “reise” for alle, jeg skulle vise alle hva dette faktisk innebærer, for det er så sykt hardt å stå i det. Og ikke minst, jeg må vise alle i samme situasjon at det er mulig å klare det og at de ikke er alene!

Jeg har skrevet flere innlegg angående avhengigheten og avrusningen jeg nylig startet, mitt aller første innlegg beskrev hva bloggen ble å inneholde og at jeg ville nå ut til flest mulig før innleggelsen og avrusningen.

Se innlegget; “Avhengighet av legemiddel i kategorien A-preparat”  (Oppfordrer alle nye lesere til å sjekke det ut)

Se også innlegget;“Narkoman, jeg?”
Se også innlegget; “Et dypere innblikk på forbruket, og starten på avhengigheten”

Det vil være lettere for dere å forstå meg om dere sjekker ut mine tidligere innlegg. Og jeg håper jeg kan inspirere andre i samme situasjon til å ta tak i det, og å snakke om det til dine nærmeste. Alle fortjener den hjelpen de trenger, uansett!

Jeg kommer til å blogge jevnlig framover både på gode dager og dårlige dager, om alt rundt avrusningen/nedtrappingen, hobby, eventuelt andre viktige temaer og dagligdagse ting som faller inn. Håper dere vil følge meg gjennom alt 🙂 Og bloggdesignet er ikke ferdigstilt, blant annet headeren kunne ikke lastes opp akkurat nå dessverre siden det er en teknisk feil.

Dere hører fra meg!

– Elisabeth 

Verre enn jeg trodde; Det var i april 2019, at jeg fikk veldig sterke magesmerter.. Det var den gangen alt startet, vi (legen og meg) prøvde lenge å unngå at jeg skulle settes på morfin, men jeg var ut og inn av legekontor, legevakt, sykehus hele tiden. Det var ikke holdbart lenger, og legen så ikke noen annen løsning enn å skrive ut ketorax (samme/likt oxynorm). 

Jeg var kun lettet når jeg endelig selv kunne ta kontrollen over smertene ved å kunne smertelindre meg selv når det trengtes. Men smerten var jo der nesten konstant, men i allefall hver eneste dag, og da var det en lettelse når jeg ikke lenger var nødt til å ringe ambulanse, legevakt osv.

Tablettene finnes kun i 5mg tabletter, og jeg brukte 10mg x 1 daglig i en liten stund. Etterhvert som alle månedene gikk så eskalerte forbruket MYE, det er snakk i litt over en 20pk om dagen (ja, det er sykt).. En god stund før jeg nådde det punktet (da jeg brukte ca en halv pakke om dagen), så tok jeg kontakt med lege og uttrykte bekymring over at forbruket økte så mye over tiden, og det ble jo slik når utredninger på dette hadde veldig lang kø og man utvikler høy toleranse over tid og trenger etterhvert høyere dose for å få samme smertestillende effekt, men jeg måtte til slutt bare finne meg i å måtte vente, som sikkert mange andre også må.. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg fikk etterhvert tid til utredningen i september og oktober, og det hele startet 1 april med flere akutte innleggelser. Jeg sendte klager, og min fastlege sendte dobbelt med Ø-hjelps henvisninger til flere ulike sykehus, både nord og sør med begrunnelsen at magesmertene var altfor store, prøvesvarene var forferdelig dårlige, og morfinforbruket var blitt for mye, jeg var blitt avhengig. Det hjalp jo på den siste sendte henvisningen, hvor jeg litt snarere fikk tid til utredning og MR. 

Det forbruket jeg var på, bekymret meg litt mindre etterhvert.. For avhengigheten ble mindre viktig når smerten var så høy at jeg «uansett» måtte bruke det. Hvorfor var det så farlig at jeg var avhengig når jeg likevel måtte bruke morfin fast nå? Så det at jeg var avhengig hadde ingenting å si liksom, jeg måtte bruke det for å ha det bra. 

Så kommer jeg til det punktet hvor jeg blir satt på en første-behandling for selve årsaken som gir smerter, og jeg innså litt mer og mer at nå er det nok ikke lenge igjen til jeg må av morfinen, og det ga meg en skikkelig klump i magen og jeg innså at avhengigheten var mye verre enn jeg trodde. 

Så, her er jeg i dag og er akkurat nå under nedtrapping av smertestillende som mange vet. Og det syns jeg både er veldig tøft å være oppi og det å skulle gjennomføre det. Ikke bare er det ketorax jeg skal av, jeg bruker også en langtidsvirkende smertestillende (depottabletter) som heter dolcontin, den må jeg også komme meg av til slutt. 

Hei 🙂

Ønsker du en ny header? Jeg tar i mot bestillinger på det nå, ønsker du det, kan du sende en mail til [email protected]

Vi blir enige om alt av bilder, design, farger, bakgrunn, font osv. Bare ta kontakt! 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

INNLEGG SKREVET PÅ FREDAG

I dag (fredag) trappet jeg ned enda en tablett til, og det har gått veldig greit. Men jeg sover en del gjennom de laveste dosene jeg er på nå, mest for å unngå mye ubehag, men man blir veldig sliten også. 

Etterhvert så vil jo enda en tablett trappes ned fra f.eks ettermiddagsdosen, og jeg kommer ikke til å kunne sove gjennom alt. Det blir ikke noe lettere, men vanskeligere! Abstinensene vil vise seg mer og mer gjennom nedtrappingen, og siste tredjedel vil være den vanskeligste biten å komme i gjennom. Det er jo litt demotiverende at det blir vanskeligere og vanskeligere istedenfor lettere og lettere, men jeg har ikke noe valg uansett. Jeg blir nok å måtte finne en type aktivitet når uroen blir å melde seg oftere, strikking hjelper godt på uroen, men jeg vet ikke fram i tid hvordan det blir når uroen blir enda sterkere og når de fysiske abstinensene blir mer og mer tilstede..

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg håper morgendagen blir bra, og at jeg takler den nye nedtrappingen de kommende dagene! Jeg oppdaterer dere 🙂