I dag var dagen kommet, jeg skulle legges inn på rusklinikken. (Innlegget er skrevet samme dag som innleggelsen)
Min samboer kjørte meg til klinikken, det er godt stykke å kjøre, noe jeg var glad for akkurat da. Jeg ville at tiden skulle gå sakte, jeg gruet meg veldig til å ta farvel med min kjære, og legges inn. Og det var så utrolig mye tøffere enn jeg hadde forestilt meg at det skulle være. Heldigvis kommer han på besøk om ikke så altfor lenge, gleder meg allerede, og savnet blir ikke noe mindre heller.
Jeg hadde innkomst samtale med legen, og med sykepleiere, og ble litt orientert. Det ble en brå start synes jeg, allerede fra første dag blir det trappet ned ganske hardt på medisinen, og jeg gruer meg veldig til å kjenne på det i morgen og utover dagen..
Er ikke så veldig mye mer å si akkurat nå, jeg får lage nytt innlegg igjen etter morgendagen 🙂
