Noen ting blir så latterlig små, og en liten bagatell, nå når jeg er på avrusning. Ikke alt såklart, men enkelte ting man ofte klager over.. Og noen ting som har vært tøft, blir så mye mindre..
Det å gå av morfin er noe av det vanskeligste man kan gjøre, og det jeg står oppi nå er så sinnsykt hardt, og det blir ikke noe bedre heller, for det er så lang vei igjen å gå for å komme meg av morfinen.. Hadde dosen vært lavere så hadde det kunne gått mye fortere. Jeg klarer enda ikke å forstå hvordan noen har klart å fullføre en lang avrusnings prosess. Man blir vel aldri helt klar, men man bare «er» i nuet og går gjennom det.. Plutselig er dagen kommet hvor man skal hjem, og man innser at man har klart det.. Jeg vet ikke, tiden får vise. Er uansett veldig vanskelig å tro at man skal takle det, når man står i det!
Jeg kommer til å skrive rett fra hjertet, og de tankene som er i det jeg skriver. Jeg prøver å holde bloggen mest mulig innholdsrik, og tror nok at det alltid vil være noe å fortelle og skrive om framover 🙂
