Hei! 🙂 Jeg har tenkt litt, og jeg ønsker at det skal være flere temaer i bloggen min. Jeg ønsker å dele andre hendelser og erfaringer også, som på godt og vondt har vært med på å «forme» meg som person, og livet mitt. Jeg vil gi dere lesere et godt innblikk, med ærlig, dypt, og skikkelig lesestoff. Jeg skriver om mye som ikke så veldig mange andre gjør. Og når jeg deler alt med dere, så er det med hele hjertet!
Og jeg har fått masse gode tilbakemeldinger helt siden jeg startet bloggen, hvor hovedfokuset er min morfinavhengighet og den lange veien ut av det. Det er dere lesere som får meg til å drive bloggen videre!
Det temaet jeg skal skrive om nå er abort. Min egen opplevelse og erfaring. Jeg tenker at det er helt greit å dele det nå, og la dere bli enda bedre kjent med «personlige Elisabeth» 🙂 Og åpenheten, den er jo viktig. Synes jeg.
DEL 1
Det var i påsken 2017. Jeg og Stian (samboer) dro på hytta for å være med hans familie i noen dager, grille, drikke litt vin og bare kose oss.
Tanken hadde slått meg et par ganger- Er jeg faktisk gravid eller? Jeg husker at jeg var øm i brystene og hadde en merkelig sterk luktesans som til tider var nokså irriterende. Og når skal liksom mensen komme?
Jeg var også litt i tvil, for mensen hadde jo vært forsinket før uten noe positiv graviditetstest. Men nå hadde det gått litt vel lang tid tenkte jeg.
Og en av kveldene vi satt på hytta og så på tv, så blir jeg jo servert noe godt, og et glass rødvin. Jeg tok et par slurker, og så kjente jeg på en usikkerhet- ville jeg eventuelt beholde det dersom jeg var gravid? Hva skulle jeg gjøre? Men så ble jeg plutselig litt i fornektelse, for tanken på å skulle få barn skremte meg. «Neida, jeg er jo ikke gravid. Nå over tenker jeg bare alt, jeg får helt sikkert mensen i morgen uansett». Så drakk jeg opp glasset med rødvin, og tok meg et glass til.
Jeg snakket samtidig med ei venninne om dette over melding. Hun var ganske så sikker på at jeg var gravid ut i fra det jeg fortalte henne. Og da ble jeg selv bare mer og mer sikker på at jeg var det.
Dagene gikk, og etter at vi kom hjem fra hytta så bestemte vi oss for at jeg skulle dra til legekontoret neste dag.
Så gjorde jeg det, jeg gikk rett å banka på døra til helsesøster-kontoret, veldig spent og nervøs. Hun åpnet døren og ba meg komme inn og sette meg ned. Jeg fortalte henne hva jeg hadde kjent på, og at jeg trodde jeg var blitt gravid. Jeg må ærlig innrømme at det kom et par tårer trillende, jeg var faktisk ikke helt sikker på hva jeg håpet på. Negativ eller positiv? Det var spørsmålet. Jeg fikk en kopp og gikk på do, og da jeg kom tilbake igjen tok hun testen. Og vi ventet.
Så hører jeg hun sier «Ja, den er positiv. Går det bra med deg?» Jeg ble ganske sjokkert, selv om jeg var veldig sikker på at den kom til å være positiv. Man blir vel ikke helt klar for et sånt svar, når det ikke er planlagt å få barn. Jeg hadde jo brukt p-sprøyte i ca to år og hadde akkurat sluttet å ta den, fordi det er anbefalt å ikke bruke den i strekk i mer enn to år. Jeg skulle ikke kunne bli gravid på noen måneder ble jeg fortalt, av en annen helsesøster.
Jeg kjente at jeg trengte litt tid på å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre, jeg ville ikke ta en forhastet avgjørelse.
Etter noen dager med mye fram og tilbake, tok jeg avgjørelsen sammen med min samboer. Det ble abort, noe som for meg virket omtrent like fjernt som å skulle få barn. Jeg ringte sykehuset, og fikk time uken etter for innvendig ultralyd og samtale med sykepleier og jordmor.
DEL 2 kommer snart!
