Jeg er overalt, jeg er ingensteds, jeg flyter rundt og greier aldri å lande.
Jeg er så låst, og har egentlig vært det helt siden den gang jeg ble så syk og dårlig, for det var da jeg begynte på medisiner som gjorde at psyken min var på topp. Det var jo bare falskt, det var bare eufori som bivirkning av medisinen. Jeg ble så påvirket i den retningen at jeg kjente glede over livet, jeg kunne sitte helt i ro uten å gjøre noe og samtidig stortrives med det, jeg hadde masse motivasjon inni meg til å gjøre alt mulig. For uansett hva det var jeg gjorde så hadde jeg det tipp-topp.
Slik er det ikke lengre, som på en måte er bra, for da kjenner jeg jo at jeg er nødt til å gjøre noe annet i livet og finne ut av hva det er som kan gjøre meg oppriktig lykkelig, eller bare litt mer glad. For nå er det ikke noe greit i det hele tatt. Og det gjør at jeg bare vil mer og mer ut av det, selv om det er kjempe tungt. Jeg blir så destruktiv av medisinene, for jeg kjenner meg langt fra lykkelig.
