Først og fremst..
Dette temaet er altfor tabu, og jeg har sagt det før, vi må bryte det opp, få det ut og frem i lyset. Avhengighet er en veldig alvorlig sykdom, særlig når avhengigheten kan ødelegge liv på flere måter! Hjelp meg å dele, hjelp meg å nå ut til flere. Kampen mot rusavhengigheten er en forferdelig kamp, og man kan klare det, men vi trenger mer forståelse og åpenhet om det.
Jeg har vært litt fraværende den siste tiden. Jeg har delt veldig mye med dere, jeg gir dere alt jeg har å by på. Ærligheten, tøffe tider, gode stunder, og morfinavhengigheten. Mitt liv, akkurat nå.
Jeg kjemper en hard kamp mot «den andre meg» om jeg kan si det slik.
For ved avhengighet så har man to sider. Den som er avhengig, og kjemper med alt for å holde avhengigheten i sjakk. Også har man den ekte siden, med alle gode kvaliteter og alle ting man brenner for, og de ekte følelsene.
Jeg fikk speilet dette veldig godt i dag hos min terapeut, disse to sidene. Det er meg, også er det avhengigheten min, det er som to ulike personligheter.
Det er mange små, men betydelige utfordringer knyttet til en avhengighet. Mange vaner og rutiner som hører til det, og det å ha kontroll. Det kan være veldig slitsomt!
Før jeg selv ble avhengig hadde jeg som mange andre, noen fordommer, og jeg visste lite om hva det ville si å være rusavhengig. Trodde ikke det inneholdt så enormt mye mer. Det er hundre ganger verre enn jeg forestilte meg!
Synd at jeg ikke tok det mer på alvor når jeg selv måtte begynne med morfin, jeg bare tok det når jeg måtte, det var for vondt. Jeg tenkte bare at når den tid kommer at jeg ikke trenger tablettene lenger, så trapper jeg bare ned. Det er ikke «bare bare» altså.
Men så har jeg blitt mye rikere av erfaringen jeg får ved å gå i gjennom dette, og mye mer forståelse.
Jeg skal heldigvis inn til smerteklinikken i slutten av mars, og de skal hjelpe meg med smertene, og finne en ok løsning for meg 🙂
Forhåpentligvis kommer jeg til å bli bedre, og får enda bedre behandling.
Jeg er glad for at jeg har forståelse fra folk rundt meg! Det er det faktisk ikke alle som opplever, dessverre.
– Elisabeth
